Fotball da og nå er to verdener.
Banene var ikke de stuegulva de er nå, ihvertfall ikke om vinteren.
Selve ballen var tyngre, og det var omtrent umulig å få den til å ‘flakke’ på skudd og frispark slik det er mulig nå.
Ikke minst har fotball utviklet seg enormt taktisk.
Den gang var det krig om hver ball og rett i angrep.
Ikke så mye tanke på overgang i mot.
Unntaket var Liverpool, de spilte safe pasninger og beveget seg slik at ballfører hadde flere pasningsvalg.
Liverpool hadde ikke nødvendigvis bedre enkeltspillere enn United rundt 1980-1985.
Men, de var mye bedre taktisk.
Satt å tenkte på det når jeg så noen av de gamle tippekampene.
Dalglish spilte fryktelig svakt mot Everton uten at det påvirket laget så mye.
De var ikke så avhengig av enkeltspillere.
Ok, nok skryt til de skittenrøde.
Jeg synes det var kjempegøy å se kampene om igjen.
United - WBA med Jordan og Macari ute.
Erstattet av Ritchie og McCreery.
Laget til Dave Sexton ble beskyldt for å være kjedelig.
Kjedelig er relativt.
Sikkert kjedelig i forhold til Tommy Docherty’s United.
Men, en fest
å se på ifht van Gaal’s og Mourinho’s United.
Synes btw at han svenske kommentatoren Arne Hegerfors var flink.
Hadde litt fotballfaglig å komme med, slik
noen av dagens sidekommentatorer har.
De norske var ikke så faglig sterke.
Selv Arne Scheie.
Han er et leksikon på fakta og historie men, formidlet vel ikke all verdens med fotball fag underveis i matchene.
Husket faktisk flere episoder fra den WBA kampen.
Tippekampene den gang gjorde sterkt inntrykk.
Hadde dog glemt at Mickey Thomas skulle hatt straffe rett før WBA satte inn 4-3.
Ikke noe overfall på dommer eller massiv sutring.
Opp å jobbe videre.
Kun Stretford End’s «
We want the referee, we want the referee // WE WANT THE REFEREE .
Kult å se hele Stretty filmet når de alle som en peker over mot WBA fansen og synger «
one nill, one nill
Ingen tvil om at kvaliteten på spillet, på banene, på ballen, på støvlene og på shortsene
har steget.
Det har blitt strømlinjeformet - muligens litt for straight?
Savner ærligheten, enkelheten, og den intensive viljen til å angripe.
Underholdningen var ikke mindre da enn nå.
Dette ble automatisk redigert inn i posten for å unngå dobbel post.
Jeg var nesten like opptatt av stemning og hardcore tribuner som av selve spillet når jeg så tippekamp.
Gledet meg så enormt til jeg ble gammel nok til å reise over å stå på Stretford End.
Det ønsket gikk i oppfyllelse i 1985/86.
Var på plass tidlig og kom inn på Stretty og Old Trafford som en av de første.
Hadde fått med meg at det var lurt å stå på riktig side av crush barrierene/bølgebryterne.
Helt rått å komme inn, gå opp trappa og der åpenbarte Old Trafford seg.
Gikk litt rundt på Stretford End for å se meg rundt.
Den fyltes imidlertid fort.
Fant mitt sted å stå, på venstre side av tunnelen.
Etterhvert tett innpakket og så begynte synginga.
Tusenvis som sang og lyden slo opp i taket over oss og smalt tilbake ned på oss.
Noen av sangene spredte seg bortover ståplassene på United Road.
Det var også en gjeng på sitteplassene bak bortefansen på Scoreboard End som sang - K stand.
Når United gikk i angrep bølget fansen forover.
Tett sammenpakket på tribunen holdt man varmen, ikke behov for så mye tykke klær som nåtiden med sitteplasser.