Britisk fotball/supporterkultur

[Pink Final]

For en fantastisk lenke @Pancho P.
Fikk bare skummet igjennom, skal lese grundigere siden.

Og for en tid han beskriver, tidlig 80 tall og utover.
Min egen blomstringstid som supporter - for noen spillere i lavere divisjoner han nevner - Craig Madden, Trevor Senior - spillere jeg selv førte inn i kladdebøker over toppscorere i 3 og 4 divisjon.
Og se på de bildene fra Old Trafford, og det siste bildet - enorme South Bank på Molineux.

Ja bøkene til Simon Inglis er flotte.
Det kom faktisk ut én bok før den i artikkelen, den heter Football Grounds of England and Wales.
Det er den jeg har referert mest til.
Den kom i 1983/84.

[Deleted User 402]

Litt skryt til klubben! 2100 Safe Standing-plasser på vei. De kommer opp der TRA holder til. Fine greier:-)

Nå gjenstår bare resten av Stretford End og så blir det, nesten, som i gamle dager. Tiden med ras og horisontal svømming nok er over for godt.

https://www.manutd.com/en/news/detail/m ... ummer-2023

[Pink Final]

Kjempebra - ros til klubben.
Alt som kunne bli gjort feil har blitt gjort feil ifht supporterkultur.
Så bra de begynner å gjøre stemningsvennlige tiltak.

Ja, ras og press - det var tider.
Artig å ha opplevd ståtribuner tett sammenpakket.
Hvor pleide du å stå på Stretty?
Tunnel side?
Left side?
Right side?

[Deleted User 402]

Right side et par ganger og så våget jeg meg inn mot tunnelen en gang. Syntes det var litt skummelt/småtøft rundt tunnelen må jeg innrømme. Ikke bare mors beste barn der:-)

[Pink Final]

Jeg har stått på left side et par ganger.
Omtrent ved den femte og øverste bølgebryteren sett nedenfra og opp, første gang i påsken 1986.
Utrolig gøy, ikke minst lyden som smalt som en bombe oppunder taket.
Og å rase flere trinn nedover ved sjanser og mål.

---

Dette ble for automatisk redigert inn i posten for å hindre dobbel post.

---

Stemninga på norske arenaer i 1986 var ikke akkurat elektrisk .
Så det var utrolig å komme inn på Stretford End å høre det volumet.
Noen talekor spredte seg bortover ståplassene på United Road også.
Come on you re’eds//come on you re’eds med tusenvis av armer som pendlet forover ut mot spillerne.
Hele Stretford End, kanskje minus de helt ute på venstre side, og veldig mange på United Road.
Pluss en gjeng på sitteplassene bak bortefansen på Scoreboard End.
Den opprinnelige K Stand.

[Deleted User 661]

Og på den tiden var vi nordmenn veldig populære innslag på Old Trafford og i byen. Vi var ikke sett på som turister, men blodfans.

[Pink Final]

Første matchen jeg var på var Birmingham borte.
Møtte på engelske United fans utenfor (Birmingham) New Street Station.
De ble helt overgitt da de hørte vi hadde kommet helt fra Norge for å se United.
Fantastisk mottagelse @StretfordEnd.
Ble dessuten fortalt at Birmingham hadde en tøff hooligan gjeng, og dem ba oss holde følge med dem opp til St.Andrews.
Mista dem da portene åpna, og det oppstod et voldsomt crush - hvor man bare ble skyflet avgårde med føttene langt over bakken .
Vi norske noviser var ikke forberedt på det (heller ).
Det var pay at the gate, og det var såvidt man fikk fisket fram £3 fra lomma i det enorme presset inn på Tilton Road End.
Kosta 20 pence mer der enn på Stretford End.
Tilton hadde kun tak over midten, og alle ville dit.
Der var det ikke plass, så vi sto ut mot siden.
Klarte å presse oss inn mot midten i pausa.
Sangene startet hos dem i midten under taket, og spredte seg til resten av mengden ute under åpen himmel.
Birmingham hadde sitt nest høyeste publikum for sesongen, kun lokal derbyet mot Aston Villa hadde rundt 2,000 flere.
United hadde et stort følge.
Flesteparten av Brums fansen stod på The Kop, som var på langsiden.
Tettest sammenstuet lengst vekk fra Tilton Road End, og tynnere og tynnere i rekkene mot ‘vår’ side.
Deres harde kjerne sto midt inne i der de sto helt sammenpakket.
Derfra kom all lyd deres supportere lagde.
Deres Kop var og er eneste The Kop på langsiden i England.
Den var stor, men ikke like svær som Kippax hos vår nabo, også den på langsiden.
Datidens stadioner var langt fra fullsatt, og flertallet valgte de billigere ståplassene over sitteplass som sikkert kosta ett eller to pund mer.
Sitteplassene på den motsatte kortsiden, City End gapte stort sett tomme mot oss.
Hovedtribunen på motsatt langside av The Kop, også det sitteplasser var kanskje 1/3 del fullsatt.
Etter matchen ble det bråk nede på New Street Station.
Alt var over på mindre enn ett minutt, politiet var forberedt.

Kjøpte Sports Argus, alle Saturday Sport Special’s mor.
Ei tjukk lefse på hele 32 sider i Berliner format, spekket med dagens fotball og sport i Birmingham og Black Country.
Den kosta nesten ingenting, som det meste annet i datidens fotball.
Trykksverten var så fersk at den smittet av på fingrene.

Blir langt dette.
Samme lørdag var det Man City - Aston Villa, det andre Manchester v Birmingham oppgjøret.
Og apropos nordmenn i England.
Kom i prat med en nordmann og hans 10ish årige sønn i Manchester dagen etter.
De var United fans.
Men faren tok ikke sjansen på å reise til bortematch i Birmingham med sønnen.
Pga hooliganismen samt at bortefansen den gang kun hadde ståplasser.
En 10 åring på 1,40 - 1,50 hadde ikke sett noe.
Så de valgte City - Villa på hovedtribunen, sitteplasser på trygg avstand fra City og Villa bermen på Kippax Street Stand.
De fikk sett United også.
På mandagen var det United - Everton.

Der St.Andrews hadde vært 55% besatt, selv med sesongens nest høyeste publikum var Old Trafford 90% besatt mot Everton.

Ps!
Så på bildene fra St.Andrews i fotoalbumet.
Hovedtribunen var faktisk 1/2 full.
Kameraet mitt den gang var ikke bra, men City End ser relativt full ut.
The Kop hadde også mer folk enn jeg husket.
Lar teksten over bli stående allikevel.

[Pink Final]

Satt å leste om gamle engelske fotball arenaer på nett.
Det er mange morsomme og interessante navn i britisk fotball.
Både på tidligere arenaer og tidligere tribuner.
The Chocolate boxes hos Soton og Dueloftet hos Wrexham er kjente eksempler på det.
Da jeg leste og kom til The Hawthorns hos WBA lærte jeg noe nytt.
WBA flyttet til Hawthorn Bushes i 1900, fra en leid bane kalt Stoney Lane.
Her hadde de en hovedtribune bygget i tre med et artig navn, Noahs Ark.
Jeg finner ikke ut hvorfor de valgte det navnet.
Uansett tok de med seg tribunen til The Hawthorns, den ble hovedtribune der også.
På Gay Fawkes day 1904 møttes WBA og Man United til match i gamle 2 divisjon.
United vant 2-0, og trolig var det en supporter som kastet en sigarsneip på tribunen ifbm match.
I hvert fall begynte tribunen å brenne utpå kvelden, ja Noahs Ark brant ned til grunnen.
Kveldens godnatt historie

[Pink Final]

Oppretter en tråd hvor vi kan skrive om kulturen på balløya.
Her kan vi fortelle, stille spørsmål, rise og rose kulturen der borte.

Jeg tenkte å begynne med en kultur som oppstod i hooligantiden.
Og som ofte forbindes med den.
Casuals.
Supportere som ikke hadde på seg supportereffekter.
Det var vel to grunner til det.
For det første - pøbler ønsket å gå under radaren, og å kunne infiltrere motstanders grupper.
For det andre - den rene fashion delen.
Være trendy og være foran motstanders supportere på området.
Fashion
På slutten av 1970 tallet oppstod to parallelle kulturer i Manchester og i Liverpool.
Perry’s i Manchester og Scallies i Liverpool.
Perry’s hadde navnet sitt fra klesmerket Fred Perry.
Mancen som var tennisspiller, og senere bygde opp klesmerket Fred Perry.
Perry boys/girls oppstod i Salford samt i de nordre deler av Manchester en gang mellom 1977-1979.
Noen kalte dem Town Boys.
En kultur som oppstod etter punk.
En kultur på tvers av musikksmak.
Forent gjennom David Bowie lignende hårklipp, dyre merkeklær.
Fred Perry polo gensere og t skjorter.
Dyre anorakker hentet i Tyskland, Adidas sko, eller Puma Argentina (blå stripe), Puma Menotti (rød stripe), steinvaskede Levis 501 e.l bukser med rette ben.
Kort sagt, en brå endring i stil fra doc martens sko, skinnjakker, skjerf og buttons.
Arbeiderklasseungdommen kledde seg opp.

Scallies kommer fra scallywag (sjarmerende rampunge/rakkerunge/rakkerfant).
Scouserne reiste på bortematcher i Europa og stjal med hjem masse merketøy.
Merker som ikke fantes i UK den gang.

Perry’s og Scallies var ikke utelukkende fotballkultur.
Det var ungdomskultur, også knyttet opp mot musikk m.m.

Her omtaler jeg det som Football fashion.
Football fashion spredte seg fra nordvest England til hele UK.
Fra Aberdeen til Portsmouth.
Det tok litt tid før resten av de engelske supporterne oppdaget hva de drev med i nordvest.

I begynnelsen kalte de det trendies.
Og i London chaps.
Media brukte tid på å fange fenomenet, og navnet casuals ble først innført senere.

Hva vet du om Football fashion?
Om Scallies og spesielt Perry’s?
Siden vi er United supportere.
Dette var btw ikke noe United/Liverpool greie.
Det var Manchester/Merseyside, altså alle de fire store klubbene i nordvest.
Fortell gjerne hva du vet, jeg vil gjerne lære.
Eller still spørsmål, kanskje har noen her svar?

Det er silly season, interessant nok forsåvidt.
Synes det blir litt ensformig i lengden med alle rykter og spekulasjoner.

Jeg regner vel ikke med at mitt tema over her er det som fenger mest .
Men jeg prøver igjen, da vi har fått noen nye skribenter her inne.
Har noen litt å legge til ifht til Perry Boys og Perry Girls kulturen?
Det var et tema som interesserte meg enormt for snart 40 år siden.
Det var lenge før internett, og info var nesten umulig å oppdrive.
Selv om den kulturen gikk av moten omtrent da jeg oppdaget den , kunne det vært gøy å lære mer.
Så om du har noe å tilføye er jeg takknemlig .


Noen som har lest disse?
Jeg har ikke, men ryktet sier det er mye feil.

[Ryder]

Ah, skulle gjerne likt å lese disse! Spesielt ettersom mitt favoritt-klesmerke er nettopp Fred Perry. Har sikkert 15-20 FP-plagg i skapet…

[Pink Final]

Denne boka kan også være interessant.
Den forteller om Perry’s kulturen i Manchester, og også om Scallies i Liverpool.
Både om opprinnelsen (Gary Mountfield aka Mani i Stone Roses var en Perry)
Og om hvordan resten av UK kopierte kulturen fra nordvest.
Og senere hevdet å være opphavet til kulturen.
Da hadde nordvest allerede beveget seg videre i klesveien.
Nå var det trendy å kle seg i tweed og semsket skinn i nordvest forteller forfatteren.

Det som virker å irritere ham mest fra omtalen av boka, er at Perry’s (og Scallies) er ukjent i dag.
Han mener de var opphavet til hvordan ungdom tedde og kledde seg på 90 tallet.
Men at ingen trekker de linjene, fordi både Perry og Scallies kulturen er ukjent i dag.
Der de var nytenkende innen fashion, musikk og livsstil.

Denne kulturen dreide seg ikke utelukkende rundt fotball, det var ungdomskultur fra nordvest.

It’s the story of being dressed in so called casual wear as a new youth culture that eventually permeated the whole of society came together on the northern streets of Manchester and Liverpool – or as they say ‘four teams, three stripes, two towns and one lifestyle…’ in a rare olive brach stretched down the M62 to Liverpool- a tale of two cities that respect eachother far more than any banter lets on.

[Ryder]

Leser at Perry Boys hadde røtter i Northern Soul-bevegelsen. På klubber i Manchester, Wigan, Blackpool og Stoke ble det ekstremt populært å spille obskure soul-singler i Motown-gata. Kulturen handlet om å danse helt til morrakvisten, godt hjulpet av speed for å holde det gående. Finnes fortsatt et lite miljø som holder det gående i litt mer «stuereine» former.

Har hørt mye på denne musikken, og avataren min er slagordet til Northern Soul-bevegelsen.

[Pink Final]

Du kan mye om musikk @Ryder .

Oppdaget først nå at det er en nettside ved navn Fred Perry, som beskriver bl.a opphavet til både Northern Soul og Southern Soul, og fashion stilen som hørte med.
Apropos avataren din.
Fred Perry har ikke utelukkende brukt laurbærbladene.
Også brukt den røde Lancashire rosen, og samme slags slagord som på din avatar.

[Ryder]

"Twisted Wheel" var jo Northern Soul-klubben i Manchester. Så hadde du "Wigan Casino", "The Golden Torch" i Stoke og "Blackpool Mecca" som de andre store.

[Pink Final]

Den moderne tribune sangen og tribune kulturen er ca 60 år gammel slik vi kjenner den.
Men før ‘pop kulturen’ inntok tribunene fantes det også sanger.
Vi har vår Man United calypso fra 1950 tallet.
Portsmouth har sin Pompey Chimes og Norwich har verdens eldste sang som fremdeles synges - On the ball City.

Når man hører på historie pod’s og leser bøker oppdages av og til morsomme koblinger.
Edward Elgar, av mange regnet som britenes nest største komponist - han laget fotball sanger!
I februar 1898 var han på kamp for første gang, på Molineux og så sitt lokale Wolves slå Stoke.
Det var via ei venninne, Dora Penny som var Wolves fan og tok ham med.
Han ble fascinert av angriper Billy Malpass.
Og i lokalavisa (kanskje Wolves Star’s Football Pink?) etter match leste han setningen Malpass banged the leather for goal.
Setningen banged the leather for goal brant seg fast, og han skrev piano musikk til setningen.
Dermed oppstod en fotball sang som ble sunget på Molineux.
Elgar selv ble så hekta at han regelmessig syklet 65 km for å se Wolves spille.

Edward Elgar er komponisten bak mange kjente klassiske verk, slik som Land of hope and glory.
En sang brukt av de fleste klubber.
Her hjemme har feks Vålerenga’s supportere brukt melodien i snart 45 år til sin Vi skal vinne finalen, vi skal vinne igjen.
Brukt under alle sluttspill i hockey og i fotball cupen.

Kanskje ikke så mange fotball fans som har overvært BBC Proms konsertene i Royal Albert Hall?
De avsluttes vel alltid med Land of hope and glory.
Elgar har skrevet mye mer, og ytterligere tre kjente britiske komponister skrev fotball sanger for 120 år siden har jeg lært.
Hvem, hva og hvor kan evt brukes i en kamptråd eller tre utover vinteren.

Men for å runde av.
For 13 år siden ble det arrangert en klassisk konsert der ei sopran framførte Banged the leather for goal.
Hvem sang?
Rita Cullis.
Rita hvem….?
Rita Cullis, niesen til tidenes beste Wolves manager Stan Cullis.
Matt Busby’s venn og samtidig store rival på 1950 tallet - de to første moderne fotball managerne.
Og da må man si at ringen er sluttet.
Når hun på operascenen med sin Wolves legende onkel fremfører den eldste Wolves sangen som finnes.
Og kanskje verdens eldste fotball sang?

Edit: Det kan ikke ha vært i Sporting Pink hos Wolverhampton Express & Star Elgar leste setningen banged the leather for goal.
Den kom ut først fra 1919.
Sikkert i dagsavisen Express & Star da, evt Sports Argus trykket i Birmingham.
Alle sportsaviser’s mor.