Sir Matt Busby

[Rød Pølse]

For oss Unitedsupportere må nesten historie være pensum. Man bør i det minste kjenne til de store linjene. Syns SJR har klart å balansere kjennskap til røttene våre og visjoner om fremtiden på en imponerende måte i intervjuer og uttalelser så langt. Det gir meg håp om et moderne United som er gjenkjennelig for alle som har fulgt klubben en stund.

Hvis man er historieløs har man en tendens til å gjenta feil som er begått før. Fotballkamper blir fort historie. EtH bør vurdere en gjennomgang av de nyeste kapitlene om Manchester United. Hvis ikke tror jeg han kan ende opp som et glemt kapittel selv. Man kalles vel gjerne noe annet enn historieløs når man gjentar sine egne feil...

For å spore inn på trådens hovedperson har vi mye å takke Sir Matt Busby for, selv om han var sjef lenge før jeg ble Unitedsupporter.

[Pink Final]

Det er riktig @Rød Pølse, for historien har lett for å gjenta seg.
På godt og vondt.
Sir Jim Ratcliffe vokste opp som United fan, og bodde vel lokalt ifht Old Trafford den gang.

Noen synes som sagt historie er uinteressant, og det er lov.
Men da går man glipp av lærdom.
Det er interessant at noe av det aller første Alex Ferguson gjorde i 1986 var å oppsøke souvenirbutikken vår.
Den lå da i det hvite bygget rett ved brua over jernbanen.
Der skaffet han seg alle tilgjengelige bøker om United.
Deretter pratet han med Busby og Murphy.
En annen ting han gjorde helt i starten, var å samle alle landladyene til en middag.
Og deretter oppgradere lønna og betingelsene deres.
Fergie forsto fort hvor vi kom fra.

Busby selv, som denne tråden omhandler fulgte også klubbhistorie.
Og ble kjent som managaren som bygde laget rundt ungdommen.
Men dette hadde klubben alt begynt med i 1932, under ledelse av den nye klubbformannen James Gibson.
Så Busby passet perfekt inn.
Busby har fortalt;
«Folk spør ofte - når var det du bestemte at din viktigste jobb var å hente, og å utvikle unge spillere? -.
Sannheten er at viktigheten av unge spillere var i bevisstheten min helt fra tiden i Manchester City.
Fra den dagen jeg selv var en ung gutt som kom til klubben.
Og bodde i kollektiv med Jack Bray.
Jeg lærte da av egen erfaring hvor ensom og usikker unge spillere kan føle seg.
Og hvor stort behov det er for et varmt smil, en oppmuntring, å få en mulighet.

I mitt aller første intervju med Manchester Evening News, med Alf Clarke på kaldtlageret i Cornbrook.
Vi måtte møtes der, for hovedtribunen på Old Trafford lå fremdeles i ruiner.
I det aller første intervjuet snakket jeg om planene mine om å finne unge spillere».

Som fan elsker jeg at vi fremdeles har den tradisjonen.
Ingen annen klubb i England er i nærheten.
Man får en egen kjærlighet til spillere fra akademiet vårt som fan.
Kambwala, Forson, Mainoo, Garnacho, Greenwood*, McTominay, Rashford, Evans, Heaton.
Når man vet hva unge akademispillere har betydd for denne klubben skal det mye til å ikke elske slike spillere.

*Jeg snakker om spilleren her.

[Pink Final]

Den 21 desember 1957 vraket Matt Busby hele fem spillere fra førstelaget, og satte dem ned på reservelaget.
Den lørdagen slo vi Leicester 4-0 med 11 landslagsspillere.
Samtidig stilte vi med 10 landslagspillere på reservelaget mot Barnsley.
21 landslagsspillere - selv i dagens fotball er det få klubber som har så mange.

[Pink Final]

I 1957 kunne vi blitt den første klubben i det tyvende århundre til å vinne dobbelen.
Sesongen før, 1955/56 vant vi ligaen overlegent med 11 poeng med det yngste laget som har blitt ligamestere noengang.
I 1956/57 vant vi med 8 poeng, og ledet ligaen i 41 av 42 ligarunder.
I FA cupfinalen møtte vi Aston Villa, den siste klubben til å ta dobbelen, i 1897.

Etter 6 minutter av finalen løper som kjent deres v ving Peter McPharland ned vår keeper Ray Wood.
Wood knekker kjevebenet og må ut.
Den gang var det ikke lov med innbyttere.
Center half Jackie Blanchflower tar på seg den grønne keeper trøya.
Duncan Edwards går ned som center half, og Billy Whelan faller ned fra inside left til left half som var rollen til Duncan.
Villa vinner 2-1.

Etter matchen er det bankett.
Joy Byrne, enka etter kaptein Roger forteller.
«Vi koner og kjærester var svært bitre, mye mer enn gutta våre som spilte finalen.
Bitre på McPharland».

Senere på året spilte United og Villa Charity Shield.
Alle var spente på møtet mellom Ray Wood og Peter McPharland.
Det var neppe Evra/Suarez nivå, men intenst,
Cliff Lloyd, som jobbet i The Players Union i Manchester var spent.
«Det var fremdeles dårlige følelser mot McPharland og alle var spente» fortalte Lloyd.
Lloyd hadde btw vært junior spiller i Liverpool før ww2, og hadde Matt Busby som klubbkaptein.
Busby tok seg av Lloyd slik han gjorde med mange andre.
«Busby var bestemt for store ting» sa Lloyd,

Så var det Charity Shield,
Matchen gikk på Old Trafford.
Den gang gikk alltid CS på banen til ligamester.
Hvordan ville McPharland bli mottatt?
Det var da Matt Busby igjen viste hva slags mann han var.
«Han gjorde Ray Wood til kaptein den dagen.
McPharland var Villa kaptein.
Dermed møttes de i midtsirkelen før avspark og det tok bort hele presset fra situasjonen.
Hele saken ble løst der» beretter Lloyd,
«Matt visste at en slik gest ville være til det beste for alle» konkluderte Lloyd i boka The team that wouldn’t die.

Matt Busby var tydeligvis en mann som visste hvordan behandle mennesker.

Bill Shankly, senere manager i Liverpool var manager i Huddersfield i 1958.
«En dag under trening kom min styreformann og fortalte om flyulykken.
Og at styreformannen i Manchester United hadde sagt på radio at Matt Busby var død.
Matt død!
Jeg var rystet.
Vi avbrøt treningen og jeg dro hjem, helt sjelven».er Shankly sitert på i samme bok.

[Pancho P]

Glimrande post, @Pink Final. Eg hugsar eg las boka til Ingebrigt Steen Jensen om United seint på 80-talet. Eg trur det var der episoden mellom Wood og McPharland blei godt skildra (det kan også ha vore ei anna bok frå den tida). Uansett var stakkars McPharland ein erkeskurk i mi bok i mange år etterpå. Men det seier mykje om Busby som person, og kanskje litt om meg sjølv

[Pink Final]

Ja jeg kjenner meg igjen i dine følelser etter å ha lest boka til Ingebrigt Steen Jensen @Pancho P.
Det hører med til historien at Matt Busby ivret for mer beskyttelse av keeperne.
De var fritt vilt helt fram til den tiden.
Året etterpå, i 1958 ble Harry Gregg dyttet inn i målet med ballen i fast grep, og scoringen ble godkjent!