Etter mer enn 45 år som United fan har det vært øyeblikk i hopetall, og mange helter.
Spesielt fra tidlig 1990 tall og gjennom Ferguson æraen.
United suksess under Ferguson kom for min del da jeg var blitt voksen.
Det er jo slik at en del øyeblikk fra barndom og tidlig ungdom gjorde enormt inntrykk.
Selv om det ikke handlet om pokaler og avgjørende øyeblikk.
For litt over 40 år siden opplevdes de engelske og internasjonale spillerne som nærmest fra en annen planet.
Med lite fotball på tv, resultater man tidligst fikk i
Ettermiddagsnytt, men ofte ikke før
Dagsrevyen eller
Kveldsnytt.
Selve kampfakta kom først dagen etter i Aftenposten, Arbeiderbladet, VG eller hva man hadde tilgang på.
VG var nok best på å liste opp fakta med tilskuerantall osv.
For lørdagsmatch måtte man vente til mandag før avisa kom, med målscorere.
Om man da ikke hadde vært så heldig å få vite det på
Sportsrevyen og målklipp der.
Slukte alt av info, alt av matcher på tv, alt av sport.
Men, fordi det var så
mye mindre som ble vist enn i dag, så huskes mye fremdeles.
Sensommer/høst 1980 hadde
Sport i bilder en artikkel og intervju med Jim Holton.
Tidligere United stopper.
Må ha lest den mange ganger.
For flere setninger sitter fremdeles.
Jeg tør påstå at følgende to setninger er i nærheten av ordrett:
«Arsenal, Ipswich og Liverpool blir sterke, men United vinner ligaen».
«Liverpool fansen kan mene hva de vil.
Stretford End slår The Kop ned i støvlene.
Stretford End gir deg full støtte hele tiden».
Når en sånn legende, uttalte at United kom til å vinne ligaen - da trodde en 13-14 år gammel gutt på ham.
Holton befant seg jo nærmest på en annen planet, nærmere bestemt der borte i England.
Fotballens hjemland, der de spilte fotball hele vinteren.
Der tribunene gikk helt inntil gressmatta og der mange tusen supportere skapte stemning.
Det er senhøsten 1980.
Vinteren har kommet tidlig, og tippekampen skal begynne igjen.
8-9 måneder siden forrige tippekamp sesong, som ble avsluttet med ligacup finalen Nottingham Forest - Wolves.
FA cup finalen og 2 Europa cup finaler har blitt vist i mellomtiden.
Arsenal x2, Nott Forest igjen og West Ham spilte i disse.
Vi har ikke sett United på tv siden første helga i januar 1980.
Det er 10 måneder siden!
United har begynt brukbart, kun ett tap på de første 14.
Men altfor mange U, og ut av to cuper i første runde.
I september så vi England - Norge på Wembley, VM kval uten en eneste United spiller.
Det var stort å se allikevel, én spiller fra mitt norske lag spilte.
Tom Rusz Jakobsen, ‘Tiger Tom’.
England vant lett 4-0.
Da de leste opp lagene før avspark klarte ikke Wembley å holde latteren inne.
Ainar Rompe spilte stopper for Norge
.
Einar Aas het han her hjemme på berget.
Som jeg husker det fikk vi kun ett United klipp på Sportsrevyen høsten 1980.
Byderbyet mot City som endte 2-2, alle mål ble vist.
20-30 sekunder? De sekundene sitter der fremdeles.
Men, nå er det senhøst.
Lørdag 25 oktober vinner United 2-0 over Everton og nærmer seg toppstriden.
Søndag 26 oktober er det norsk cupfinale, der Vålerenga slår Lillestrøm 4-1 på Ullevål isen.
Ja så kaldt var det.
Onsdag 29 oktober vinner Norge 2-1 mot Sveits i Bern.
‘Tiger Tom’ spiller helt utrolig, og tyske Kicker setter ham opp på ukas lag i Europa!
Fredag 31 oktober og avisa avslører hva som blir tippekamp lørdag 1 november.
Manchester United!
For ei uke for meg fra 25/10-1/11!
Det er som sagt 10 måneder siden sist United var på tippekamp, samt det klippet mot City på 30 sekunder.
Motstander er Crystal Palace i London.
«80 åras» lag skulle de bli.
Men Jim Holton sa i
Sport i bilder at
United blir 80 åras lag!
Palace ligger sist på tabellen.
Før match er det forhåndsstoff.
Det er nesten aldri forhåndsstoff før tippekampen.
Ski, skøyter og rytmisk sportsgymnastikk blir gjerne vist til 3 sekunder før avspark.
Men nå er det forhåndsstoff.
Jeg har egentlig glemt nesten alt, bortsett fra han kortvokste United fanen.
Dverg som var ordet den gang, ikke et ord vi bruker nå.
Denne mannen kunne ikke benytte ståplasser av naturlige årsaker.
Derfor reiste han nesten aldri til bortematch, det var kun ståplasser for bortefansen den gang.
Han så heller de andre Greater Manchester klubbene, og la ut om Bury, Bolton, Oldham, Rochdale og Stockport.
Kanskje nevnte han Man City også?
Til matchen på Selhurst Park hadde han imidlertid fått sitteplass.
Dermed kunne han for en sjelden gangs skyld se United borte.
Og vi hjemme i de tusen hjem var i samme båt, vi skulle også få se United en sjelden gang.
Dette skulle toppe uka.
Men, historien får ingen lykkelig slutt.
Peter Nicholas lobbet over Gary Bailey, og Croydon klubben vinner 1-0.
For en nedtur
.
Og flere skulle det bli.
United vant kun 4 av de neste 24, nesten uten å score mål.
Men, sånn har det vært å følge Manchester United.
Det har vi alle erfart.
Noen store nedturer, men selv de kan være øyeblikk som har brent seg fast.
Og som utgjør minner verdt å huske.
Vi holder med United uansett.
Pokaler, store øyeblikk, heder og ære har vi også fått - i hopetall.