NRKs "Vinn eller forsvinn"

Sett noe kult? Eller hørt noe bra?
Post Reply
User avatar

Topic author
Mads Skauge
Posts: 9
Joined: 06 Nov 2018, 14:25

NRK med interessant serie om hverdagen i overgangen mellom barne- og ungdomsidretten

NRKs programserie «Vinn eller forsvinn» gir et ærlig innblikk i idrettshverdagen til 5 utøvere i overgangen fra barne- til ungdomsidretten, når alvoret setter inn.

TV-serien «Vinn eller forsvinn» følger utøverne over 5 episoder. Vi blir kjent med utøverne Fia (alpint), Sivert (langrenn), Camilla (cheerleading), Tamina (håndball) og Thomas (fotball). Hver av dem møter på ulike utfordringer som nok er relativt representative for utøvere som befinner seg i overgangen mellom barne- og ungdomsidretten. Vi får bli med både på trening og konkurranse, i tillegg til at vi får et innblikk i en del av utøvernes liv utenfor idretten.

Alpinisten Fia drømmer om suksess både i OL og i World Cup. Treneren ser Fia som et naturlig bevegelsestalent med en iboende følelse med underlaget. Treneren anvender altså et nokså tungt statisk talentbegrep. Selv om treneren ser Fia som et naturtalent er hun ikke den ivrigste på trening. Han later til å være såkalt ytre motivert, i hvert fall til en viss grad. Vi blir vi vitne til at foreldrene en rekke ganger må mase på Fia for å få henne til å gjøre egentrening. Treneren oppfatter henne også som noe lat. For å få Fia til å gjøre egentrening frister foreldrene med ny Iphone dersom hun klarer å gjennomføre en del bestemte fysiske øvelser.

Det er liten tvil om at store utgifter til idrett og foreldrenes kunnskaper om den aktuelle idretten kan virke ulikhetsskapende og ekskluderende for en del unge i barne- og ungdomsidretten. Dette gjelder også, og kanskje særlig for alpint. Hele slekten til Fia har kjørt alpint aktivt, noen sågar på elitenivå. Denne feltspesifikke «alpintkapitalen» i familien, som at foreldrene har kunnskap om idretten og hva som kreves for å bli god, kan være en avgjørende faktor for Fias fremtidige suksess i alpinbakken. Foreldrene til Fia snakker om at det er dyrt å drive alpint. Det er særlig de mange turene som koster, sier de. Fly, hotell, heiskort o.l. for en hel familie koster fort en del penger. Men Fia kommer fra en ressurssterk familie, og foreldrene er langt på vei selv med på å bidra til kostnadsgaloppen. Fia får for eksempel det meste hun vil ha av dyrt utstyr. Et klipp viser at hun tar med bestemor på shopping. Det ender opp med ny konkurransehjelm og briller til en sum av over 4300 kroner. Foreldrene beregner at de bruker over 100 000 kroner årlig på Fias alpint-trening. Hittil i sesongen har det vært fem utenlandssamlinger i mellom-Europa. Fia er den eneste i treningsgruppen som har vært med på alle samlingene. Denne gangen er det samling i Sölden i Østerrike. I tillegg til utenlandsreiser er det masse reising rundt om i Norge i forbindelse med konkurranser, treningsleirer, rennskoler etc. Utgiftene baller på seg. Foreldrene til Fia synes imidlertid at det er viktig å samle familien rundt alpint-sporten. De forteller at alpint er blant de viktigste tingene familien har felles og som binder dem sammen.

Langrennsløper Sivert har ambisjoner om å bli verdensmester. Sivert er svært ivrig og fremstår som et av mange talenter i Konneruds skigruppe. I Siverts tilfelle spiller både foreldre og trener en bremsende rolle for treningsmengde og intensitet, snarere enn som pådrivere. Det er nok viktig at Sivert har personer rundt seg som kjenner han godt og som vet å bremse treningen til rett tid, slik at man unngår overtrening – noe Sivert har tendert til en rekke ganger ved å trekke strikken vel langt, nok lenger enn det som er til hans eget beste. Hans hyppige sykdomstilfeller indikerer det.

Sivert ønsker å trene så mye som mulig, helst flere økter hver dag. Det er minst ett skirenn hver helg i sesong. Han legger også inn «hemmelige» treningsøkter som foreldrene ikke får vite om. Slike perspektiver minner meg om en studie av Nils Petter Aspvik og Stig Arve Sæther (NTNU), som konkluderte med at en rekke idrettsungdommer (riktignok innenfor fotball) trente for mye og stod i fare for belastningsskader: https://forskning.no/ntnu-sport-barn-og ... mye/519367

Camilla legger ned masse tid og krefter på å komme med på elitelaget NCR Tigers i cheerleading. Både hun og flere av de andre på laget er ofte nervøse før konkurranse, de føler på press og stress. På den andre siden er idrettsgleden enorm både blant utøvere og trenere når laget lykkes. Det skal være uttakstrening for juniorlaget som er regjerende europamestere, og Camilla forteller at det betyr utrolig mye for henne å komme med på laget. Senere skal laget til European Open i Paris for å konkurrere. Før den tid skal elitetroppen tynnes ytterligere og Camilla er spent. Det er hjerteskjærende når jentene som ikke kom med gråter og tusler skuffet hjem. Flere av jentene opplever å bli stresset av seleksjonssystemet og sier de jo aller helst egentlig bare vil være med sine venner og fortsette på allroundlaget som før.

I denne sammenheng minnes jeg en tekst av Tomas Peterson (Malmö universitet), hvor han legger vekt på utgangspunktet for seleksjonssystemene i idretten. Ifølge Peterson skjer ofte selekteringen ikke på barnas premisser, mens på de voksnes. Det er ofte ikke de unge selv som ønsker å bli kategorisert og rangert, det er noe vi voksne legger på dem. Slike seleksjonspraksiser er nok utbredt i idretten, men kan sies å stride med bestemmelser og retningslinjer for barneidrett.

I serien møter vi også fotballspilleren Thomas som befinner seg midt i overgangen fra barne- til ungdomsfotball, fra 7’er til 11’er, kjennetegnet av flere treninger, og flere og mer alvorstyngede kamper. Thomas er tydelig nervøs før en del av kampene. Han skal snart få vite om han kommer med på første, andre eller tredjelaget. Thomas gruer seg til plukkingen fordi han med denne kommer til å miste sitt vennemiljø fra laget han har spilt på helt fra førsteklasse. Han mener vennegjengen aldri vil bli som før etter selekteringen. Selv om han fortsatt ser vennene på skolen, blir det annerledes når de ikke trener sammen flere ganger i uken, tror han.

Treneren til Oppsal fotball innrømmer at det går prestisje blant trenerne i å mønstre det beste laget til en talentturnering på Hamar, som best kan beskrives som et uoffisielt NM for 12-åringer blant lag som er toppet for anledningen. Treneren gjør det klart at bare en tredjedel av laget får være med til Hamar, og at det vil tildeles spilletid etter ferdighetsnivå.

Dette minner meg også om arbeidende til nevnte Peterson. Et interessant poeng Peterson gjør er følgende: Det er ingen kunst å sette sammen de beste spillerne til en turnering man ønsker gode resultater i. Trenere som gjør dette har imidlertid illustrert at de gjør alt feil. Tidlig topping i ung alder har vist seg vanskelig å begrunne empirisk. Ikke bare plukker man spillere etter fysisk modning heller enn potensial (Relative Age Effect), man utsetter også utøverne for en helt unødvendig belastning som i mange tilfeller vil medføre at mange slutter.

Etter Hamar-turneringen så er det overgangen til 11’er-fotball som gjelder for Thomas. Det betyr atter selektering, rangering, plukking og oppsplitting av vennskap og sosiale bånd. Thomas blir skadet i kneet under en kamp og blir ute i flere måneder fordi han må gjennom en operasjon. Det gunstige i situasjonen er at han etter skaden blir degradert til andrelaget, hvor han gjenforenes med flere av lagkameratene fra barnefotballen.

I «Vinn eller forsvinn» møter vi også en representant for en underrepresentert gruppe i barne- og ungdomsidretten, nemlig innvandrerjenter med ikke-vestlig bakgrunn – i dette tilfellet håndballspilleren Tamina. Hun har akkurat begynt på håndballaget til Vestli og ligger derfor noe bak de andre jentene ferdighetsmessig. Det er ikke lett å ta igjen de andre, selv om hun prøver hardt. Nedturene er mange, men de få oppturene hun opplever holder henne gående.

Særlig interessant er hvordan Taminas foreldre oppfatter idretten. Moren er for eksempel opptatt av at håndballen ikke må gå ut over skoleprestasjonene. Faren forteller at dugnad er helt fremmed for hans kultur, men at han ser mange gunstige sider ved slik aktivitet, ikke minst at foreldrene blir bedre kjent med hverandre, noe som har et integrerende potensial. Han stiller seg derfor positiv til idrettslagets dugnadsaktivitet og stiller således gledelig opp. Dessverre skal det vise seg at Vestli håndball J19 snart blir oppløst. Tamina slutter med håndball.

Oppsummert vil jeg hevde at serien «Vinn eller forsvinn» på en innsiktsfull og usminket måte gir en viktig påminnelse på hva idrett kan bety i barn og unges liv, og hvilke falsetter, høyder og bølgedaler som idrettsdeltakelsen i mange tilfeller bringer med seg.
User avatar

Blodfink
Donor
Posts: 14247
Joined: 11 Aug 2018, 11:57
Liker gitt: 22207
Liker mottatt: 18047

Ja, det er ikke bare bare for unga nå om dagen, det skal presteres på alle bauger og kanter.
LUHG!
Post Reply