Re: Fotballitteratur
Posted: 27 Jan 2022, 21:36
Eventyret var ikke over
De økonomiske vanskene i City satte Oggy på sidelinja.
Proffkarrieren så ut til å smuldre bort.
Men eventyret var ikke over.
Burnley i 2 divisjon viste interesse.
Så kom Norwich inn i bildet.
De ville låne Hareide i 1 måned, teste ham ut.
Om han holdt mål ville de forlenge låneavtalen.
Dette ble vanskelig.
Ved å bli kanarifugl måtte familien bryte opp.
Ved å velge Burnley kunne de bli boende i Manchester, der de var etablert.
Hareide hadde mest lyst på Norwich, og møtte dem på et hotell i Coventry ifbm kanarifuglenes ligamatch der.
Der ble han møtt av en helt annen manager type enn i City.
Ken Brown var en kjernekar.
Han var like interessert i mennesket Åge Hareide som spilleren.
Brown hadde gjort grundige forberedelser, han visste nærmest mer om Hareide enn han visste om seg selv.
Brown ville ha inn typer han kunne håndtere.
Også spillerne tok hjertelig i mot Oggy.
Nordmannen fikk være med både i garderoben til kampforberedelsene og på en middag med spillerne.
Selv om Norwich lå på 22 og sisteplass bestemte Hareide seg for dem.
Når engelske spillere ble lånt ut kunne de spille umiddelbart.
Men Hareide var utlending.
Det var få utlendinger i engelsk fotball.
Arbeidstillatelsen måtte fornyes, det kunne ta tid.
Ken Brown ble med sin spiller både til Home office og til FA.
Det gjorde susen, papirene ordnet seg på rekordtid.
Fredag kveld kjørte Hareide fra Manchester den lange turen ned til Norwich, og tok inn på hotell.
Lørdag var det match mot Notts County.
Manager Ken Brown kom til hotellet lørdag formiddag, å fortalte Åge at han skulle spille!
«Jeg visste ikke engang hvor banen lå» skriver Oggy.
Norwich tapte 1-2, men Åge var allikevel ganske fornøyd.
På kvelden etter match kjørte han hjem til Manchester.
På tirsdag var det ny match, Oggy spilte den også.
Familien Hareide var overbevist, de flyttet fra Manchester til Norwich på onsdag.
«Norwich City var mye mindre enn Manchester City, forholdene var mer norske».
«Jeg følte meg verdsatt som spiller, vi ble godt motsatt.
Klubben var helt fantastiske» skriver bokas hovedperson.
Den første måneden gikk fort.
I siste utlånsmatch tok Norwich i mot Liverpool.
Der fikk Hareide oppgaven å passe på Ian Rush
Waliseren i helrødt med den svære nesa hadde nese for mål også.
Men mot Norwich scoret han ikke, kanarifuglene slo ligalederen.
Låneavtalen ble forlenget ut sesongen, til full jubel i det Hareidske hjem.
For å gjøre en lang historie kort.
Norwich hadde en enorm sluttspurt, og klatret helt opp til 14 plass.
Gamleklubben?
Man City som ledet ligaen i november sprakk så det sang.
Og rykket ned i det 88 minutt av siste match i sesongen!
Fansen på Maine Road stormet banen.
Det hjalp ikke, City gikk ned etter 17 sesonger oppe.
Den sommeren ble Hareide solgt til Norwich.
Han forteller om helt andre forhold.
Ikke minst skyldes det manager Ken Brown.
Der John Bond omga seg med frykt «motiverte Ken Brown oss med trygghet og kameratskap» sier side 93.
«Det må ikke forstås dit hen at treningene var slappe» skriver han videre.
«Trener Mel Machin var en hard negl».
Manager Ken Brown var en mann som ikke kun var opptatt av hvordan spillerne gjorde det på trening og i kamp.
Han var opptatt av hvordan de fungerte sosialt, hvordan det gikk økonomisk, og hvordan det gikk med familien.
Hans filosofi var at om spillerne trivdes privat, ville de også fungerer godt på fotball banen.
Også Brown kunne eksplodere i sinne, men det var alltid berettiget forteller Hareide.
Og sinnet gikk fort over.
1983/84 ble Hareide siste sesong i England.
Han var mye plaget av skader.
Men gjorde nytte for seg, og hjalp Norwich til å overleve i gamle 1 divisjon igjen.
Boka er skrevet rett etter 1983/84 sesongen.
En sesong der Liverpools Ian Rush scoret 32 ligamål og 15 i cupene.
«Jeg har møtt Ian Rush fire ganger, og ingen av gangene kom han på scoringslisten» skriver en fornøyd Hareide.
Og vi United fans nikker også anerkjennende til de prestasjonene, selv 38 år senere
«I Liverpool fikk jeg navnet Norwich kleggen»
Så tett markerte Hareide Rush.
Hareide bruker mange sider på å rose Norwich.
Han forteller også om kvart finalene de spilte seg fram til i begge cupene.
Også var det fansen.
«I Manchester hadde vi Kippax.
I Norwich hadde vi noe som het Barclay Stand……de var fantastiske supportere.
Men, det hendte de gikk for langt, bl.a ved å kaste mynter osv på motstanderne.
Det gikk så langt at FA beordret tribunen stengt.
Men Norwich fikk løst det ved å sette opp en plastvegg mellom Barclay tribunen og banen.
«Norwich har lagt seg på en helt annen økonomisk linje enn Manchester City.
Lønningene lå en god del lavere.
Enkelte spillere hadde allikevel brukbar betaling, heldigvis var jeg en av dem» skriver hovedpersonen.
«Jeg opplevde aldri den råflotte stilen som møtte meg i Manchester.
Flotte middager med vin til maten som hos City var det ikke snakk om.
På bussturene hjem etter borte kamper stoppet manageren bussen for å kjøpe fish’n chips til oss».
Kunne gitt et kort resymé fra hele boka.
Valgte heller å gjengi litt lengre biter fra enkelte deler av boka.
Det jeg synes var moro å lese igjen.
Majoriteten av innholdet ikke er fortalt, det gjenstår mye.
Hareide forteller om stjernene, om treningsmetoder, om skader osv.
Han skriver pent om Manchester United.
Hareide skryter bl.a av MANNEN og MANAGAREN Ron Atkinson.
På Old Trafford fikk Hareide lov å holde FA cupen, noe som var en personlig drøm
Det er ikke de store sensasjonene boka beretter oss.
Men det er ærlig og enkelt.
Hareide forteller at han i Man City fikk en grunnlønn på kr 275.000 pr år, og kunne komme opp i kr 500.000-600.000 med bonuser.
Tøft og åpent gjort å fortelle i egen samtid.
Synes også det er interessant når han tar leserne med bak kulissene.
Og lar oss bli litt kjent med bl.a John Bond og Ken Brown.
Dette var lenge før den informasjonsflyten eller rettere sagt rykteflommen vi har i dag.
Der vi får vite «sannheten» om Pogba, Martial, Mourinho osv.
For oss som opplevde den tiden utgjorde Åge Hareide en milepæl.
Han var kun den andre norske spiller i England.
Og i «vår by» Manchester, selv om han spilte for lillebror.
Det var stort synes jeg for min del.
I dag er det nærmest flere utenlandske enn engelske spillere i PL.
Husk at den gang var det kun 3 år siden utenlandske spillere ble gitt adgang til engelsk fotball.
Selv synes jeg det var gøy å lese boka igjen.
Oggy Haraida som de engelske kommentatorene kalte ham la grunnen for etterfølgende spillere.
Molde har sendt flere spillere til England senere som kjent
Takk til dere som tok dere bryet med å lese alt dette.
De økonomiske vanskene i City satte Oggy på sidelinja.
Proffkarrieren så ut til å smuldre bort.
Men eventyret var ikke over.
Burnley i 2 divisjon viste interesse.
Så kom Norwich inn i bildet.
De ville låne Hareide i 1 måned, teste ham ut.
Om han holdt mål ville de forlenge låneavtalen.
Dette ble vanskelig.
Ved å bli kanarifugl måtte familien bryte opp.
Ved å velge Burnley kunne de bli boende i Manchester, der de var etablert.
Hareide hadde mest lyst på Norwich, og møtte dem på et hotell i Coventry ifbm kanarifuglenes ligamatch der.
Der ble han møtt av en helt annen manager type enn i City.
Ken Brown var en kjernekar.
Han var like interessert i mennesket Åge Hareide som spilleren.
Brown hadde gjort grundige forberedelser, han visste nærmest mer om Hareide enn han visste om seg selv.
Brown ville ha inn typer han kunne håndtere.
Også spillerne tok hjertelig i mot Oggy.
Nordmannen fikk være med både i garderoben til kampforberedelsene og på en middag med spillerne.
Selv om Norwich lå på 22 og sisteplass bestemte Hareide seg for dem.
Når engelske spillere ble lånt ut kunne de spille umiddelbart.
Men Hareide var utlending.
Det var få utlendinger i engelsk fotball.
Arbeidstillatelsen måtte fornyes, det kunne ta tid.
Ken Brown ble med sin spiller både til Home office og til FA.
Det gjorde susen, papirene ordnet seg på rekordtid.
Fredag kveld kjørte Hareide fra Manchester den lange turen ned til Norwich, og tok inn på hotell.
Lørdag var det match mot Notts County.
Manager Ken Brown kom til hotellet lørdag formiddag, å fortalte Åge at han skulle spille!
«Jeg visste ikke engang hvor banen lå» skriver Oggy.
Norwich tapte 1-2, men Åge var allikevel ganske fornøyd.
På kvelden etter match kjørte han hjem til Manchester.
På tirsdag var det ny match, Oggy spilte den også.
Familien Hareide var overbevist, de flyttet fra Manchester til Norwich på onsdag.
«Norwich City var mye mindre enn Manchester City, forholdene var mer norske».
«Jeg følte meg verdsatt som spiller, vi ble godt motsatt.
Klubben var helt fantastiske» skriver bokas hovedperson.
Den første måneden gikk fort.
I siste utlånsmatch tok Norwich i mot Liverpool.
Der fikk Hareide oppgaven å passe på Ian Rush
Waliseren i helrødt med den svære nesa hadde nese for mål også.
Men mot Norwich scoret han ikke, kanarifuglene slo ligalederen.
Låneavtalen ble forlenget ut sesongen, til full jubel i det Hareidske hjem.
For å gjøre en lang historie kort.
Norwich hadde en enorm sluttspurt, og klatret helt opp til 14 plass.
Gamleklubben?
Man City som ledet ligaen i november sprakk så det sang.
Og rykket ned i det 88 minutt av siste match i sesongen!
Fansen på Maine Road stormet banen.
Det hjalp ikke, City gikk ned etter 17 sesonger oppe.
Den sommeren ble Hareide solgt til Norwich.
Han forteller om helt andre forhold.
Ikke minst skyldes det manager Ken Brown.
Der John Bond omga seg med frykt «motiverte Ken Brown oss med trygghet og kameratskap» sier side 93.
«Det må ikke forstås dit hen at treningene var slappe» skriver han videre.
«Trener Mel Machin var en hard negl».
Manager Ken Brown var en mann som ikke kun var opptatt av hvordan spillerne gjorde det på trening og i kamp.
Han var opptatt av hvordan de fungerte sosialt, hvordan det gikk økonomisk, og hvordan det gikk med familien.
Hans filosofi var at om spillerne trivdes privat, ville de også fungerer godt på fotball banen.
Også Brown kunne eksplodere i sinne, men det var alltid berettiget forteller Hareide.
Og sinnet gikk fort over.
1983/84 ble Hareide siste sesong i England.
Han var mye plaget av skader.
Men gjorde nytte for seg, og hjalp Norwich til å overleve i gamle 1 divisjon igjen.
Boka er skrevet rett etter 1983/84 sesongen.
En sesong der Liverpools Ian Rush scoret 32 ligamål og 15 i cupene.
«Jeg har møtt Ian Rush fire ganger, og ingen av gangene kom han på scoringslisten» skriver en fornøyd Hareide.
Og vi United fans nikker også anerkjennende til de prestasjonene, selv 38 år senere
«I Liverpool fikk jeg navnet Norwich kleggen»
Så tett markerte Hareide Rush.
Hareide bruker mange sider på å rose Norwich.
Han forteller også om kvart finalene de spilte seg fram til i begge cupene.
Også var det fansen.
«I Manchester hadde vi Kippax.
I Norwich hadde vi noe som het Barclay Stand……de var fantastiske supportere.
Men, det hendte de gikk for langt, bl.a ved å kaste mynter osv på motstanderne.
Det gikk så langt at FA beordret tribunen stengt.
Men Norwich fikk løst det ved å sette opp en plastvegg mellom Barclay tribunen og banen.
«Norwich har lagt seg på en helt annen økonomisk linje enn Manchester City.
Lønningene lå en god del lavere.
Enkelte spillere hadde allikevel brukbar betaling, heldigvis var jeg en av dem» skriver hovedpersonen.
«Jeg opplevde aldri den råflotte stilen som møtte meg i Manchester.
Flotte middager med vin til maten som hos City var det ikke snakk om.
På bussturene hjem etter borte kamper stoppet manageren bussen for å kjøpe fish’n chips til oss».
Kunne gitt et kort resymé fra hele boka.
Valgte heller å gjengi litt lengre biter fra enkelte deler av boka.
Det jeg synes var moro å lese igjen.
Majoriteten av innholdet ikke er fortalt, det gjenstår mye.
Hareide forteller om stjernene, om treningsmetoder, om skader osv.
Han skriver pent om Manchester United.
Hareide skryter bl.a av MANNEN og MANAGAREN Ron Atkinson.
På Old Trafford fikk Hareide lov å holde FA cupen, noe som var en personlig drøm
Det er ikke de store sensasjonene boka beretter oss.
Men det er ærlig og enkelt.
Hareide forteller at han i Man City fikk en grunnlønn på kr 275.000 pr år, og kunne komme opp i kr 500.000-600.000 med bonuser.
Tøft og åpent gjort å fortelle i egen samtid.
Synes også det er interessant når han tar leserne med bak kulissene.
Og lar oss bli litt kjent med bl.a John Bond og Ken Brown.
Dette var lenge før den informasjonsflyten eller rettere sagt rykteflommen vi har i dag.
Der vi får vite «sannheten» om Pogba, Martial, Mourinho osv.
For oss som opplevde den tiden utgjorde Åge Hareide en milepæl.
Han var kun den andre norske spiller i England.
Og i «vår by» Manchester, selv om han spilte for lillebror.
Det var stort synes jeg for min del.
I dag er det nærmest flere utenlandske enn engelske spillere i PL.
Husk at den gang var det kun 3 år siden utenlandske spillere ble gitt adgang til engelsk fotball.
Selv synes jeg det var gøy å lese boka igjen.
Oggy Haraida som de engelske kommentatorene kalte ham la grunnen for etterfølgende spillere.
Molde har sendt flere spillere til England senere som kjent
Takk til dere som tok dere bryet med å lese alt dette.