Fotballitteratur

Sett noe kult? Eller hørt noe bra?
User avatar

Topic author
Mads Skauge
Posts: 9
Joined: 06 Nov 2018, 14:25

Tenkte det kunne passe med eget emne for fotballitteratur, både i tilknytning til Man Utd spesielt, men også for fotball generelt. Kan starte med å dele en tekst jeg også har lagt ut under emnet "Managere". Dette er en kommentar til boken "Fiks fotballen".



Godt om hvordan fotballen kan fikses av trenere og klubbledere

Jon Morten Melhus og Morten Eriksen-Deinoffs bok Fiks fotballen står til forventningene. Basert på intervjuer med 42 fotballkyndige personer i Norge, som for eksempel Egil «Drillo» Olsen og Nils Arne Eggen, tar forfatterne sikte på å forklare noen av fotballbransjens dyptgående drivkrefter som hva som foregår på styrerommene, ulike trenertyper, hva som kjennetegner ansettelsesprosessen av trenere, hva som får dem sparket og hvordan det påvirker resultatene.

Boken konsentrerer seg mest om norsk herrefotball på elitenivå, men forfatterne argumenterer også for at mye av innholdet er like aktuelt for kvinnefotball og breddefotball. Boken tar for seg en rekke ulike undertema med klubbledelse og trenersparkinger som rød tråd. Vi får lese om hyppigheten av trenersparkinger, grunner til å sparke eller ikke å sparke treneren, hvorfor det å sparke treneren som regel ikke bringer noe spesielt godt med seg, om «tryllestav-syndromet», «fotballparadokset», Den Ene Sterke Mann og andre årsaker til at fotballklubber bytter trener titt og ofte. I tillegg forklares firerbandens suksess, diktatorens fallgruver, annerledeslandet Norge, trener A og trener B og hvorfor suksessrike managere i utlandet er dårlige forbilder for norske trenere.

Bokens utgangspunkt og tematiske fokus
Bokens utgangspunkt er at Norge er en av verdens beste idrettsnasjoner etter folketall, både sommer og vinter, i tillegg til at vi er blant de mest fotballgale befolkningene i verden. Hvorfor ligger vi da så langt nede på FIFA-rankingen (46.plass per 1.1.2019), spør forfatterne. I et forsøk på å forklare dette retter forfatterne et nysgjerrig blikk på trenergjerningen i (norsk) fotball sett fra et ledelsesperspektiv. Forfatterne drøfter hvordan fotballklubber drives sammenlignes med bedrifter i næringslivet, og oppdager store forskjeller. Fotballklubbene drives som pølseboder i forhold!

I boken ses det bort ifra den enkelte klubbs og trenerens fotballfaglige kompetanse, siden dette havner på utsiden av bokens ambisjon og siktemål: «Boken handler først og fremst om treneren og hans muligheter til å skape resultater med laget, og om dem som velger, vurderer, ansetter, støtter og til slutt sparker treneren – både de som deltar i den formelle prosessen og de som opptrer i kulissene» (s. 11). Forfatterne hevder økt kunnskap om dette vil kunne bringe Norge høyere opp på FIFA-rankingen.

Del 1: Frykt og fornuft
Boken er inndelt i tre deler. I del 1 ses det på hvorfor trenere sparkes og hvorfor det ofte ikke medfører noe godt. Ifølge Melhus og Eriksen-Deinoff svarer det de omtaler som «fotballparadokset» til at «trenere sparkes fordi klubben gjør det dårlig, og klubben gjør det dårlig fordi treneren sparkes» (s. 14). Det vises til flere studier fra ulike land og i ulike idretter som finner at det ikke har betydning for resultatene å sparke treneren. I den grad det har betydning, så er det en negativ sammenheng hvor sparkingen gir svakere resultater (i hvert fall på litt sikt). Troen på ny trener omtales som «tryllestavsyndromet». Når det går dårlig sparkes treneren, den enkeltpersonen som antagelig har lært mest av de svake resultatene. Dermed faller også grunnlaget bort for å få laget på rett kjøl, forklares det.

Poenget om episk dårlige ansettelsesprosesser i fotball treffer nok forfatterne godt på. Ansettelsene skjer relativt raskt, er basert på «track record», og dybdeintervjuene er kanskje ikke dype nok. Bokens informanter fra norsk fotball har fortalt om trenere som har fått sparken i en kubb, for så å bli ansatt i en annen, uten at den nye arbeidsgiveren har kontaktet trenerens forrige klubb for å høre om årsak til sparkingen eller hvilke vurderinger og inntrykk styret og sportslig avdeling i forrige klubb har av treneren. Det hadde ikke skjedd i næringslivet mener forfatterne. Trenerne som er intervjuet opplever at de har blitt ansatt på bakgrunn av gode resultater i andre klubber, uten at den nye klubben har satt seg inn i eller er spesielt nysgjerrige på hva som ligger bak de oppnådde resultatene. Klubben må vite hvem den er for å vite hvem den trenger, skrives det.

Interessant er også beskrivelsen av troen på Den Ene Sterke Mann innenfor fotball. Det trekkes her på perspektiver fra organisasjonsutviklingsteori, at trenere får for mye makt for eksempel når det gjelder spillerkjøp slik at klubben settes mye tilbake når treneren med all sin kompetanse på et tidspunkt forlater klubben. Det medfører nok, som forfatterne påpeker, riktighet at en del klubber tillegger betydningen av treneren for stor vekt, mens valget av treneren paradoksalt nok vektlegges for lite: Å forvente at trenere skal svinge tryllestaven er oppskriften på å mislykkes, slår forfatterne fast.

Del 2: La treneren leve!
Del 2 ser på trenerens samspill med andre lederskikkelser i fotballklubber. Det forfatterne omtaler som «firerbandens suksess» er kanskje spesielt interessant. Banden består av daglig leder, hovedtrener, sportssjef og styreleder. Suksessoppskriften er korte beslutningsveier og at man er enige om det vesentlige, hvor man ser på hverandres forskjeller som en styrke snarere enn en svakhet. Dersom det er fells forståelse for verdien av kontinuitet, strategi, rekrutteringsfilosofi og langsiktig tenkning, så har man ifølge forfatterne et godt grunnlag for suksess.

Konseptet er at kollektiv tenking overgår genialitet, motvirker organisatorisk trangsyn og bidrar til at treneren ikke «mister garderoben», slik for eksempel Eggen forteller at han gjorde i 1993. Med Diesel-skandalen som herjet Volkswagen-konsernet i 2015, «wisdom of crowds»-begrepet og Ja-kulturer som eksempler, vises det til «diktatorens fallgruver»: «Dersom klubben har én sterk leder folk ikke tør å motsi, kan det føre veldig galt av sted. Mange organisasjoner er kjørt i grøften eller har gjort alvorlige feil fordi viktige motforestillinger ikke er kommet frem» (s. 71).

I denne delen merket jeg meg særlig hvordan forfatterne på en innsiktsfull måte trakk fram det særegne for fotballbransjen, nemlig at styrer som få uker tidligere har snakket om full tillit til treneren, etter fire-fem tap på rad, lar emosjonene få styre slik at frykt og misnøye akkumuleres i hele klubben. Så blir det stort press fra media og supportere som tenker kortsiktig (slik for eksempel den menige bergenser elsker Brann og derfor er lite egnet til å gi objektive beskrivelser av klubben), og styret klarer ofte ikke stå imot.

Del 3: Slike trenere vil Norge ha
Delen tar for seg hvordan norske fotballspillere bør trenes og ledes, og hvorfor vi ikke har så mye å lære av berømte utenlandske trenere. Et sentralt poeng er her hvordan forfatterne mener at det særegne ved den norske kulturen viser hvordan norske fotballspillere bør ledes. Det vises til sosialantropologen Geert Hofstedes særtrekks-skjema som rangerer ulike land etter særtrekkene maktdistanse, individualisme, maskulinitet, usikkerhetsunnvikelse, fremtidsfokus og overbærenhet. I kontrast til den engelske, spanske, tyske og franske befolkningen, så er den norske befolkningen mer opptatt av fellesskapet enn å fremheve seg selv (feminin kultur som verdsetter omsorg, inkludering og fellesskap, samarbeid fremfor selvhevdelse, tillit fremfor kontrollstyring, liten maktdistanse og liten tro på at kjeft bidrar til ferdighetsutvikling og suksess). Mens man i den Skandinaviske kulturen gjerne forsøker å løse konflikter med dialog og forhandling, så løses det ved bruk av makt i for eksempel England. Det hentes også inspirasjon fra Julian Birkinshaw og Stuart Millers bok Leadership the Sven-Göran Eriksson way, hvor det hevdes at «The Scandinavian leader is decidedly anti-authoritarian». Skandinaviske fotballspillere har ifølge Melhus og Eriksen-Deinoff liten aksept for underkastelse og hierarkisk maktkultur.

Dessverre, sier de, har suksessrike managere i utlandet med en autoritær lederstil blitt mal også for en del norske trenere. Antagelig vil det være lite hensiktsmessig å kopiere deres lederstil og teknikker ettersom den ikke samsvarer med norsk kultur. Trenere som heller ser verdien i å lede på en måte som passer innenfor den kulturelle rammen ledelsesutøvelsen befinner seg innenfor, kan utnytte særtrekkene ved vår kultur og skape et konkurransefortrinn, mener forfatterne.

Et eget kapittel er viet de to trenerstilene trener A og trener B, hvor trener A kort sagt er den styrende og B den involverende. Mens trener A er dirigerende, argumenterer sterkt for sitt syn og er lite interessert i innspill, resultatorientert, ser seg selv som lagets eneste fotballfaglige ressurs, er frittalende og direkte i stilen, i tillegg til at han/hun elsker oppmerksomhet rundt sin person. Denne trenerstilen er for eksempel forfektet av UEFAs trenerløype, skriver forfatterne. Trener B er derimot nysgjerrig på andres mening, søker refleksjon hos spillerne, er prosessorientert og opptatt av å utvikle hele mennesket – en trenerstil som passer godt inn i norsk kultur, som har bred støtte i forskning og som burde være til inspirasjon også for foreldretrenere i barne- og ungdomsidretten.

Fortjent skryt og noen innvendinger
Min overordnede vurdering av Fiks fotballen er at Melhus og Eriksen-Deinoff treffer noe i nærheten av midt i blinken. La oss håper at fotballedere og trenere på alle nivåer finner den både interessant og lærerik. Selv om bokens tema er smalt avgrenset, viser den likevel bredden innenfor feltet ‘fotballedelse’ på en måte jeg ikke har sett andre steder enn i bøker rettet mot et mer akademisk publikum. Boken burde derigjennom være forfriskende for alle fotballentusiaster fordi den har en annen og mer analytisk inngang til fotballfeltet enn den gjengse fotballboken man finner hos den lokale bokhandleren. Personlig synes jeg delen som knytter ledelse til norsk kultur er aller best. I denne delen gir forfatterne et innsiktsfullt innblikk i ledelsesaspekter av relevans for fotball, men også ledelse mer generelt, som jeg ikke har tenkt så mye over tidligere. Sånn sett burde boken være av verdi også for personer utenfor fotballfeltet, som enten er interessert i ledelse eller som har et lederverv i en eller annen form.

Man kan selvfølgelig stille seg noe kritisk til utvalget. Det er nesten bare menn og en sterk overvekt av trenere har bidratt med innspill til boken. Norske trener med en viss suksess utenfor Skandinavia, som for eksempel Trond Sollied eller Henning Berg, kunne kanskje vært interessante. Selv om både daglige ledere, sportsdirektører og styremedlemmer er representert, kunne det kanskje vært en større andel av slike for å gjøre utvalget mer balansert. Man kan også spørre seg hvor fornuftig det er utelukkende å hvile seg på innspill fra respondenter som selv har bidratt til tingens tilstand i norsk fotball, når diagnosen skal settes og kritisk vurderes.

Uten at jeg vet hvilke fotballpersonligheter som er kontaktet og som har takket nei til å bidra til boken, så ville det vært naturlig å forhøre seg med blant annet: tidligere generalsekretær i NFF og medlem av UEFA Executive Comittee Karen Espelund, tidligere president i NFF og styremedlem i UEFA og FIFA, Per Ravn Omdal, tidligere speider i en rekke klubber, administrerende direktør i Monaco og sportsdirektør i ulike land, Tor Kristian Karlsen, og kompetente sportsjournalister eller fotballskribenter. Det må imidlertid understrekes at boken ikke tar seg fore å ta form av en vitenskapelig studie hvor informantenes budskap analyseres, men i stedet hvor disse brukes som nyttige innspill som kan eksemplifisere forfatternes innsikter i lederskap fra næringslivet.

Siden bokens utgangspunkt var at Norge til tross for å være en sterk idrettsnasjon gjør det svakt i fotball, fortjener også dette en bemerkning. Jeg mener å lese en slags underliggende oppfatning hos forfatterne om at Norge hadde gjort det bedre på FIFA-rankingen om trenerne i Eliteserien hadde hatt en annen lederstil. Det kan nok være riktig, men det er nok likevel mer sammensatt enn som så – noe forfatterne også nok ville vært enige i. Boken kommer for eksempel i liten grad inn på trenerutdanningen i Norge og hva norske trenere læres opp til. Siden ledelse er essensen av bokens tematikk, hadde det også vært nyttig med noen beskrivelser av en del grunnleggende karakteristika ved makt- og ledelsesstrukturene i norske fotballklubber, og hvordan de drives. Boken berører for eksempel ikke at norske klubber er medlemsdrevet hvor årsmøtet velger styret. Dette kan føre til at det er litt tilfeldig hvilke som blir valgt inn. Man kan derfor risikere at en del styremedlemmer som skal ta viktige strategiske beslutninger for klubben, ikke har spesielt gode forutsetninger for å gjøre det eller interesse for å inneha styrevervet i utgangspunktet.

Et annet forhold det hadde vært interessant om boken hadde dekt, er hvorfor norske spillere så ofte mislykkes i utlandet. Kanskje har dette også sammenheng med trenerstil i forhold til den kulturen norske fotballspillere er sosialisert inn i (den Skandinaviske fellesskapskulturen, for eksempel ved at norske spillere trolig utvikles best under andre kulturelle betingelser enn for eksempel engelske spillere?)

Til slutt vil jeg hevde at det antagelig er for enkelt å skille mellom to typer trenerstiler (A og B). Trenerrollen er mer sammensatt og dynamisk enn at den kan beskrives så generelt. Det kan for eksempel tenkes at dyktige trenere er pragmatiske med hensyn til lederstil og ledelsesteknikker, at de forstår betydningen av en flerdimensjonal stil hvor man bruker ulike tilnærminger til ulike spillere og situasjoner. Trener A og B er nok derfor ment å vise til to hovedtyper av trenere, to ytterpunkter på en tenkt skala.

Men for all del: dersom du har interesse for fotball og ledelse, eller en av delene, og Fiks fotballen lå under juletreet, så har du noe å glede deg til. Hvis den mot formodning ikke gjorde det, så ville jeg anskaffet den snarest.

Kilde
Melhus, J. M. og Eriksen-Deinoff, M. (2018). Fiks fotballen. Oslo: Melhus Communication AS.
User avatar

Blodfink
Donor
Posts: 14245
Joined: 11 Aug 2018, 11:57
Liker gitt: 22203
Liker mottatt: 18044

Skal leses, takk for fyldig og god bokanmeldelse.
LUHG!
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

Takk for interessant bokanmeldelse [mention]Mads Skauge[/mention]
En bok med en vitenskapelig tilnærming.
Helt sikkert lærerikt å lese.

Selv har jeg mest historiske fotballbøker, flere av dem om Man United.
I tiden før internett synes jeg bøker var en god kilde til å bygge opp historisk kunnskap om klubben.

En av bøkene mine heter WINNERS AND CHAMPIONS.
Den ble utgitt i 1985 av Alec Shorrocks.

Shorrocks var en freelands sportsjournalist for flere Manchester aviser.
Et søk på nettet nå i kveld fortalte meg at han døde 24 mai 2017.
Samme dag som Manchester United vant Europa League finalen mot Ajax i Stockholm.
I boka omtaler Shorrock seg som en ivrig United fan. Schorrock så sin første United kamp i oktober 1958.

Boka er historien om laget som vant FA cupen 1948 og ble ligamestere i 1952.
WINNERS AND CHAMPIONS.

På omslaget leser jeg: «Under deres unge manager Matt Busby’s ledelse, ble de omtalt som århundrets lag. Tusenvis kom for å se deres hurtige one touch fotball som ga så mange scoringer».

Boka tar for seg årene 1945-1953, samt disse spillernes reaksjon da de fikk høre om München ulykken 6 februar 1958.
Det var disse spillerne - WINNERS AND CHAMPIONS - som var forgjengerne til Busby Babes.
Laget fra 40 og tidlig 50 tall hadde sett de unge ‘babyene’ komme fram.
München ulykken gikk hardt inn på dem.
Noen av dem hjalp til etter ulykken.
John Aston snr ble for eksempel trener under fungerende manager Jimmy Murphy.

Ikke alle er så interessert i fotballhistorie fra etterkrigstiden.
Så jeg skal ikke trøtte dere med alt for mange detaljer.

Boka kan kjøpes på nett.
Jeg kjøpte min for £9 i 1985.
Den kan kjøpes for kun £7 på nett nå, så faktisk billigere.

Edit: Søkte flere steder. Prisen varierer , fra £7 til det tredobbelte. Tenker det har sammenheng med kvalitet.

Her er litt om innholdet.
Boka gir et innblikk i en helt annen verden enn dagens astronomiske lønninger og strømlinjeformede klubb.

For eksempel:
Kapittel 4 side 55
1946/47 THE FOUNDATIONS ARE BUILT

(Jeg forkorter ned flere detaljer i teksten)

«Da spillerne møtte til preseason trening 24 juli var de optimistiske.
Men, de ble fort klar over de mange vanskelighetene som ventet før denne sesongen.
Matt Busby begynte med å fortelle dem at klubben ikke hadde nok treningstøy til alle. (Det meste ble ødelagt under krigen, mitt tillegg)
Trener Tom Curry spurte hver enkelt spiller om de var villig til å gi bort kleskuponger til klubben.
Busby satte inn annonser i Manchester pressen, og appellerte i hjemme programmene om fansen var villig til å gi klubben deres kleskuponger.
Klubben manglet trøyer, sokker, støvler og fotballer.

På den samme treningen, den 24 juli ble spillerne gjort kjent med at sesongen ville starte siste lørdag i august»

En helt annen tid enn i våre dager dette.

Hvilke taktiske grep benyttet Busby?
Boka gir et innblikk på side 59, fremdeles i kapittel 4.
«United ble fort kjent for sin hurtige angrepsfotball. De (fem angriperne) byttet kontinuerlig posisjoner. Motstanders forsvarere som var vant med å markere ‘sin’ spiller, så ofte sin mann 35 meter unna. På andre siden av banen. De fulgte etter, og ble på den måten dratt ut av posisjon, hvilket skapte store rom».

Dette virker enkelt nå, men var helt nytt da.
At angriperne hele tiden byttet plass var noe Busby fortsatte med i 25 år.
Selv Ferguson brukte dette ‘trikset’ helt opp til vår tid.
Busby skulle senere, på 1960 tallet beskyldes for å mangle taktiske egenskaper.
Da han var ung, på 40 og 50 tallet var han imidlertid langt framme spesielt på angrepsfotball.

Klubben fikk raskt suksess under Busby.
Dette ga positiv effekt på klubbens vanskelige økonomiske situasjon.
Som kjent var Old Trafford ødelagt av tyske bomber, og i tillegg slet klubben med bankgjeld.
Boka gir innblikk i den økonomiske situasjonen klubben var i etter krigen.

KAPITELL 6 side 149
NEARLY THE DOUBLE

«I november 1948 ble regnskapet (for 1947/48) offentliggjort.
Det viste et overskudd på £22.329 for 1947/48.
Klubben fikk rekordhøye £97.776 i matchinntekter.
Av dette gikk £5.000 for leie av Maine Road. £19.158 til underholdningsskatt. £24.640 til lønninger og bonuser. £6.981 i reise og hotellutgifter. £18.432 i inntektsskatt».

Dette forteller at klubben brukte omkring 25% av billettinntekter på lønn i 1947/48.
Bankgjelden ble også redusert.

Boka gir dessuten et innblikk i datidens spillermøter.
Og hvor genial Matt Busby kunne være.
Nå, i ettertid er han muligens ikke like kjent som Bill Shankly.
Eller den mye yngre Brian Clough.
Dette var typer som ga inntrykk av å kunne ‘gå på vannet’.
Busby var en kledelig beskjeden mann.
Allikevel, han hadde en imponerende personlighet.
Og mye sjarme.
Jeg beveger meg til siste kapitel.

KAPITELL 11 side 196
WHERE ARE THEY NOW?

Side 233 STAN PEARSON

«Matt Busby var en mann du ønsket å spille for...han fikk deg til å ønske å spille for ham.
Han var rettferdig, og visste hvordan man behandler mennesker.
En hendelse som illustrerer dette var da vi satt oss ned i Preston. Før en kamp mot Preston, for å snakke om forrige kamp, og denne.
Det var noe vi bestandig gjorde.
Jeg var ofte tilbakeholdende.
Plutselig snur Busby seg mot meg å sier.
- Vi spilte uavgjort forrige uke.
Det var en match vi skulle vunnet, en match vi måtte vinne.
Men, vi gjorde ikke det, fordi innsatsen var så dårlig.
Og Stan, jeg synes det var din skyld også -.
Jeg sa: Hvordan?
Og han sa - Du passet ikke ballen raskt nok -.
Jeg sa: Det var Jack (Rowley). Vanligvis finner jeg ham i blinde, men sist var han ikke i posisjon, slik han pleier. Jeg måtte holde på ballen.
Jack sa: Tullprat.
Johnny (Morris) sa: Stan har rett, jeg opplevde det samme, Jack løp ikke i posisjon.
Busby sa ikke et ord, mens vi spillere argumenterte.
Så avbrøt han oss.
- Det holder gutter. Vi kommer til å slå Preston -
Dere skulle sett Jack i den kampen, han var overalt. Vi slo Preston 6-1 og Jack scoret 2 innen 20 minutter.
Jack løp som besatt.
Busby visste hva han gjorde.
Han pirket på Jack via meg.
Hadde han gått rett på Jack ville muligens Jack blitt furten».

En historie som illustrerer Busby’s evne til å behandle mennesker.
Han visste å trykke på de riktige knappene.
Akkurat som Ferguson gjorde 40-50 år senere.

Om du har lyst å lære mer om United rett etter krigen, kjøp WINNERS AND CHAMPIONS.

Husk at boka er fra 1985.
‘Kun’ 30-40 år etter at handlingen foregikk.
Alle de involverte var fremdeles i live, de fleste i 60-70 åra.
Boka er nok litt glorifiserende.
Men, absolutt en bok å lese om du ønsker å sette deg mer inn hvordan det moderne Manchester United startet.
Last edited by Pink Final on 11 Jan 2019, 21:22, edited 2 times in total.
post liked by: Belfastboy
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000

A.C. Fergie
Posts: 52
Joined: 10 Aug 2018, 12:18
Liker gitt: 5
Liker mottatt: 5

Takk for tips Pink. Jeg skal skaffe meg denne.
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

Moro @A.C Fergie.

Kan noen hjelpe meg å finne tittelen på en bok jeg savner?

Som gutt fikk jeg en bok om Manchester United.
Den var skrevet for barn og må ha vært utgitt før 1978, sannsynligvis noen år før.
Jeg vet jeg leste den en gang mellom 1976-1978 - det er jeg helt sikker på.
Boka var nok skrevet i England.
Den jeg fikk var oversatt til norsk (Av hvem? Allers, Hjemmet, etc?)
Boka hadde fiktiv handling.
Her er det jeg husker:

«En gutt fra Altrincham dro til Old Trafford sammen med to kamerater. De tok trikken fra Altrincham til Old Trafford for å se Man United - Leeds. (At Leeds er valgt som motstander forteller muligens indirekte at boka er fra tidlig 70 tall)
Gutta brukte opp inngangspengene på munngodt, og måtte snike seg inn.
De ble oppdaget av en vakt, som løp etter dem.
Gutta gjemte seg blant søppel under tribunen, mens vakten lette etter dem.
Over seg hørte de folk synge - Alle som hater Leeds klapper i hendene - Applausen som fulgte var øredøvende.
Mens gutta lå der fant en av dem en bombe.
Gutta forsto at de tusenvis av syngende fans over dem var i livsfare.
Skjelvende krøp de fram, og sa i fra til vakten.
Nå begynte den virkelige dramatikken i boka.
IRA hadde plantet en bombe under en av tribuneseksjonene».
(Sannsynligvis Stretford End slik jeg husker beskrivelsen.)

Dette var en bok skrevet for barn, så er neppe veldig interessant for voksne fans.
Men, fordi det var min første United bok skulle jeg gjerne lest den på nytt.
Jeg husker ikke hva boka het.
Det gjør heller ikke mine aldrende foreldre, som ga meg boka.
Er det noen her som har en anelse om hva boka heter?
(Har tenkt på å kontakte Allers eller Hjemmet. Mulig en av de selskapene ga ut boka. Jeg har så få holdepunkter å referere til).
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Blodfink
Donor
Posts: 14245
Joined: 11 Aug 2018, 11:57
Liker gitt: 22203
Liker mottatt: 18044

Jeg aner ikke, men det forundrer meg ikke om noen her finner ut av det!
LUHG!
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

FATHER OF FOOTBALL
The story of
SIR MATT BUSBY

Boka ble utgitt første gang i 1971.
Den er ført i pennen av David Miller, en sportsjournalist som kjente Matt Busby i nesten 40 år.

Boka ble utgitt på nytt i 1994, og den utgaven har fått et ‘PostScript’ på 10 sider om tiden etter at Busby sluttet som manager.

Ingen av de to bøkene er enkle å få tak i.
Nettstedet Hard to find books har noen få utgaver.

Selv kjøpte jeg 1994 utgaven i 1994 til £15.

Hva synes jeg om boka?

Med tanke på at Miller har kjent Busby i 40 år, er jeg litt skuffet.
Det er noe overfladisk over dette.
Blir ikke kjent med ‘ukjente sider’ ved Busby.
Noen smådrypp er det. Blant annet at Busby var interessert i å lese om både spansk og russisk historie.
Tar høyde for at boka er utgitt første gang i 1971.
Mulig var mye av innholdet ukjent da?

Allikevel, det er absolutt interessante passasjer her, men gjerne om andre personer i klubben.
For eksempel kapittel 6 som heter ROBBERY.
Kapitlet handler om FA cupfinalen 1957.
Aston Villa’s Peter McParland gikk unødvendig stygt i kroppen på United keeper Ray Wood, som brakk kjeven.
Så, etter 6 minutter var United redusert til 10 mann.
Dette var i tiden uten innbyttere.
Boka gjør leserne godt kjent med skaden til Wood, og hvordan han ble testet ut av United’s fysioterapeut Ted Dalton.
I pausen gikk de to ut av Wembley, og Dalton kastet ballen gjentatte ganger mot Wood. Wood klarte ikke å bedømme avstanden riktig, fordi hans høyre øye var klistret igjen etter kjevebruddet på den siden.
Litt morsomt blir det, når en liten gutt kommer bort til dem.
Han og noen kamerater spiller løkkefotball og gutten spør om Wood vil være med!
Gutten er uvitende om hvem Wood er, og dramaet som pågår.
Wood kommer ellers innpå i perioder av 2 omgang. Som en slags ekstra høyreving på utsiden/foran Berry. Dette fordi Wood bare kunne se hva som foregikk til venstre for seg.
Helt på slutten tar han igjen på seg den grønne keepertrøya, da United må gamble i jakten på utligning.
Boka omtaler hvordan enkelte journalister kritiserer Busby fordi han ikke gamblet med å sette Wood i mål tidligere.
Boka gir svaret på den.
Lar det stå ubesvart, kan jo ikke avsløre alt i denne omtalen ;)
Boka er ellers utdypende om tiden rundt München ulykken.

På omslaget av boka står det:
«Da sir Matt Busby sovnet fredelig inn i 1994 i en alder av 84 år, strømmet mer enn 50.000 mennesker ut i Manchester’s gater for å minne’s ham. (Her menes nok prosesjonen med kisten ifbm begravelsen).
Selv 25 år etter sin avgang som manager ble han førstesidestoff».

Boka får fint fram hvilken enorm posisjon sir Matt hadde.

På side 3 står det: «Det har blitt sagt at fotball er en krysning mellom krig, sjakk og ballett. Manchester United under Busby hadde bestandig den miksen. Og til hver av de tre ingrediensene føyde de sportsånd, samt en touch av show-biz. Dette gjorde laget unikt i sin samtid».

Boka får også fram hvordan lagene til Busby må ha vært, og hvorfor United ble så populære og gode under ham.

Min mening er at dette totalt sett er en ‘helt grei’ bok.
Om man har lest mye om Busby er det lite nytt her.
Sånn sett skuffende.
På den annen side er det passasjer man ikke finner andre steder.
Særlig om tiden rundt München ulykken.

Ps! Tar gjerne tips om noen finner ut av boka jeg omtaler i posten min rett over denne :D

PPs! Fikk boka Tackled i posten.
Kanskje lager jeg et lite resymé av boka om Ben Thornley og legger ut om en ukes tid 😉
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

ÅGE HAREIDE

Den første biografien til Åge Hareide kom ut i 1984.
Og den andre i 2018.
Jeg gjengir noe av hva jeg likte fra den første boka.

Det var spennende den gang boka kom ut.
Og lese om hvordan Hareide beskriver sin samtid.
Leste den på nytt, og det er igjen interessant å bli med bak kulissene fra tidlig 1980 tall.

Foulkes tipset City

Hareide var Norges andre Englands proff, etter Einar Aas.
Han gikk fra Molde til Manchester City.
Anbefalt av Bill Foulkes til sin gode venn Ken Barnes - Citys sjef speider.
Boka begynner med en beskjed skrevet på en papir lapp.
Budbringer er en skinhead fra Kippax, og mottaker er Åge Hareide.
Beskjeden lyder: You gave everything, you’re accepted.
En første setning som var mat for anglofile lesere.
Og det var fint å se setningen igjen, jeg husket den etter 37-38 år.
Båndet mellom hardcore fansen og spillerne, og tilgjengeligheten til utøverne.
Slik det var i alle klubber anno 1981.

Merseyside v Manchester

Hareide har nettopp debutert fra start for City, i fiendeland.
På Goodison Park mot Everton.
Debuten som innbytter kom tidligere, forteller fra den lenger ned.
Merseyside mot Manchester - det er vonde følelser uansett klubb tilhørighet.
En enorm pipekonsert møter City da de entrer gresset.
På gresset gir Hareide alt ute på vingen.
Allerede etter et kvarter kjennes lungene som de skal sprenges.
Mot slutten får Hareide en ball på sin ving, slår den inn i feltet der Dennis Tueart blir matchvinner.
10 minutter igjen, Hareide har målgivende (noe man ikke talte den gang).
Men han er så sliten at han kjenner blodsmaken i munnen.
Beina kjennes ut som de skal lammes, han gir beskjed til benken at han må bytte.
NEI, «go on».
Hareide er så sliten at han må simulere skadet.
Spillet stoppes ikke, men han får et lite pusterom utenfor matta.
Det er et tempo og en intensitet i spillet av en annen verden.
Dette er/var engelsk fotball.

Etter match braser murstein gjennom vinduene i Citys spillerbuss.
Manager John Bond gjør et tigersprang ned mellom setene.
Og brøler at spillerne skal gjøre det samme.
Dette er Merseyside v Manchester!

Amatører

Hareide lar oss få vite at klubbene på mange måter er mer amatør messige enn hjemme i Norge.
I hvert fall Manchester City.
Ingen varmer opp, eller rettere sagt.
De varmer opp på radiatoren.
Og med en cognac før de entrer banen 🥃
Det er lite taktisk forberedelse.
Pep talken handler om å gi alt.
Ofre alt for laget, for byen, og for hverandre ute på gresset.
Uansett hva som skjer, stå på til siste blodsdråpe.

Det er krig på banen.
Spillerne nøler ikke med å sparke inn skallen på hverandre.
Men etterpå er det vennskap.
Det er interessant.
Mange fans i dag liker ikke at spillerne klemmer etter match.
Sånn var det ikke før påstår slike supportere.
Vel, Hareide forteller noe annet.
Ikke om klemming riktignok.
Men etter match møtes lagene i players lounge, og all fiendskap ute på gresset er som blåst bort.
Han får venner som spiller i andre klubber på denne måten.
Møtene i players lounge er fin kultur, og noe vi burde kopiere i Norge står det å lese.

En artig greie er badekaret.
De dusjet ikke den gang.
De hoppet alle oppi det samme karet, og det var om å gjøre å komme oppi karet før keeper.
På de gjørmete banene den gang var keeper en gjørmehaug.
Hos City tar digre Joe Corrigan dessuten mye plass i det lille bassenget.

Fortsettes…
(Om folk gidder å lese dette)
:down: Dette ble for automatisk redigert inn i posten for å hindre dobbel post.
Oggy mot Aas

Debuten fra start kom på Goodison.
Men to ganger tidligere hadde Åge Hareide eller Oggy som han ble kalt, kommet på som innbytter.

Uka før Everton matchen tok Man City i mot Nottingham Forest.
En historisk match i norsk sammenheng.
To nordmenn skulle for første gang møtes i engelsk ligamatch.
Einar Jan Aas var blitt kaptein for Brian Clough’s Nottingham Forest.

Jeg gjør et sidespor fra boka her, og gjenforteller et intervju med Einar Aas.
Da Aas spilte for Bayern München ble han kontaktet av Forest.
Clough var en karismatisk manager som utrettet mirakler med relativt lille Forest.
Slik han hadde gjort i Derby County.
Med Forest vant han sensasjonelt ligaen i 1978, og forløperen til Champions League i 1979 og i 1980.
Hit kom Aas, og ble kaptein!
Clough var som Ferguson en tøffing.
Men han ville aldri oppnådd respekt uten å vise vennlighet og respekt til sine spillere.
Intervjuet gjenfortalt av Aas på TV illustrerer hva Clough så etter.
Han så etter mentaliteten til nye spillere, like mye som ferdighetene.
Spørsmål som: «Hvilket forhold har du til dine foreldre?» og «Blir kjæresten din med til Nottingham?» forteller om en manager som lette etter de rette mellom menneskelige egenskapene.
På slutten av intervjuet sier Aas at Clough snur seg mot assistent Peter Taylor og sier: «Dette er vår mann!».

Jiu jitsu på Viv Anderson

Tilbake til boka, til Oggy.
Oggy er skuffet, for han må starte på benken.
På tribunen sitter et stort norsk presseoppbud, men de får kun se Aas.
Akkurat da Åge gir opp å komme på sier treneren: «On your feet Oggy. It’s your fight».
Ut går Martin O’Neill (senere bl.a Leicester, Celtic og Villa manager).
Det er 20 minutter igjen.
Kampen er godt besøkt etter datidens standard.
City trekker tredje mest folk i England etter United og Liverpool.
(Nok en myte, at City ikke har fans pre Abu Dhabi).
35,000 så Hareide komme på, tent til tusen.
Det første han gjør er å forfølge en håpløs ball langs venstre side.
Rett foran stå tribunen på Maine Road, Kippax.
The Kip er tilholdssted for de mest ihuga og vokale supporterene.
Oggy løper som en gal etter ballen på den regntunge og glatte banen.
Viv Anderson møter ballen, Oggy er for sein og treffer Viv av all kraft rett under knærne.
Anderson flyr i et stort rundkast opp i lufta etter jiu jitsu taklingen.
Fansen på Kippax brøler fornøyd (og i datiden kontekst er det en bonus for Oggy at Viv er mørkhudet. Trist men slik var kulturen den gang).
Det har gått 20 sekunder av Oggy’s karriere, og han burde vært utvist.
Han fikk kun en booking (gult kort i dag).
Der og da vant han fansen.

3 år i buret

Etterpå lurte supporterne på om han var dopet, så vill han var da han kom på.
Og Brian Clough sa: «Hadde det overfallet skjedd på gata ville du fått 3 år i buret».

Så langt boka.
En måned senere debuterte Hareide på tippekampen.
Igjen kom han på som innbytter, og holdt på å score til 5-0.
City slo Swansea 4-0, i en match NRK sendte på nytt for 2 år siden.

I begge matchene spilte Oggy ving.
Men hans beste posisjon var stopper.
City kjøpte ham dog pga hans allsidighet.
Han kunne spille stopper, midtbane, ving og spiss.
I datidens engelske fotball, med bare én innbytter var det viktig med allsidige spillere.
Å ha Oggy på benk var en bonus.

Fortsettes med noen innlegg til….
post liked by: JørgenT, Blodfink, Belfastboy, Pancho P, Buchan
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

Straffesparket

Oggy’s andre match er også fra benken.
En retur match i ligacupen mot Stoke på Victoria Ground.
Matchen går til straffe konk.
Oggy stiller seg bakerst, men rykker stadig frem i køen.
Stoke bommer på 8-8, nå kan Hareide avgjøre.
Han beskriver veien fram fra midtsirkelen til straffemerket som sin livs lengste marsj.
Det hjelper heller ikke med et oppmuntrende skulderklapp fra Tommy Hutchinson.
Han ser at Oggy er hvit av nervøsitet, og sier: «Det går bra om du bommer».
Det er det verste han kunne ha sagt, Åge skjelver i knærne.
Han legger ballen på merket, bestemmer seg for hvor han vil sette kula og………………..
….scorer!
City er videre til 3 runde og Hareide er helten.

City’s fysio og lege team
Fortsettes….
:down: Dette ble for automatisk redigert inn i posten for å hindre dobbel post.
Man City anno 1981/82 var en klubb som ga sine spillere materiell luksus.
Sånn sett var det en annen verden enn i lille Molde.
Også disiplinen var knallhard.
Spillerne hadde strenge regler å forholde seg til.
Om de feks forvillet seg opp i 2 etg på Maine Road, opp til administrasjonen vanket det £50 i bot!
Kun keeper Joe Corrigan kunne gå opp dit.
Han hadde stor status, og kunne mer gjøre som han ville.

Støtteapparatet rundt laget var imidlertid på rent amatør nivå.
Fysioterapeuten var helt uten utdannelse.
Opprinnelig var han læregutt i klubben, uten å lykkes.
I stedet begynte han å hjelpe klubbens fysioterapeut.
Lærte å pakke legekofferten m.m.
Han hadde fått et lite innblikk i bruk av medikamenter.
Da den faste fysioterapeuten sluttet, tok «læregutten» over.

Hareide forteller at fysioterapi og legehjelp «lå på et meget lavt nivå, og vi spiste tabletter som drops».
Skadene i troppen florerte.
Var det alvorlige skader dukket den faste legen opp.
Hans viktigste jobb var å sette vitaminsprøyter før match.
«Jeg vet ikke hvor mange slike sprøyter jeg har fått, men jeg hadde av og til følelsen av å blusse som en fakkel når jeg gikk fra garderoben».
Åge fortsetter med «Jeg velger den påstand at Molde FKs legetjeneste er atskillig mer profesjonell enn den vi hadde i storklubben Manchester City».

Interessante betraktninger, ikke minst fordi det er skrevet i egen samtid.
Den gang tenkte vi her på berget at alt der borte på ball øya var mye mer proft.
Kanskje var det, hos de best drevne klubbene.
Men, ikke hos City.
Engelsk fotball den gang hadde trøkket fra fansen, intensiteten på tribunen og banen, samt størrelsen på klubbene.
Det var profesjonell fotball.
Når det gjaldt forberedelse inn mot match, samt medisinsk behandling lå de bak - på amatør nivå sier biografien.

You gave everything, You’re accepted

……følger opp med historien bak denne beskjeden..
:down: Dette ble for automatisk redigert inn i posten for å hindre dobbel post.
Lørdag 27 februar 1982.
Det fantastiske ski vm i Oslo nærmer seg slutten.
I dag sender NRK 5 mila, med kjempen Juha Mieto fra Finland, svenske Thomas Wassberg, Jochen Behle fra Vest-Tyskland, Sovjets Aleksandr Zavjalov og Oddvar Brå, Ove Aunli, Lars Erik Eriksen og de andre.
SVT sender imidlertid Manchester derbyet, United - City.

Jeg slår opp på side 58 i boka:
Pressen har gjort sitt for å hisse opp stemningen.
Hele byen venter på noe spesielt.
Det er mer krig enn fotball, sterke følelser er i sving, både på og utenfor banen.

Vi er på vei til Old Trafford.
Vi har valgt den absolutt eldste bussen, tidligere besøk har lært oss å sette igjen staskjøretøyet hjemme.
Råtne tomater og egg deiser i bussvinduene, det sparkes og slås mot bussen.
På vei fra bussen til garderoben beskyttes vi av doble rekker med politi folk.
Spyttklyser hagler, hadde vi bare vært lure nok til å ta med paraplyer!

I dag er det litt mer taktiske forberedelser.
Jeg skal ta meg av Bryan Robson.
Det er ikke fritt for at jeg klør meg i hodet ved tanken på å skulle nøytralisere Englands beste spiller på hans hjemmebane.
Jeg vet at 58.000 (Høyeste tallet i England på 4 sesonger - min tilleggskommentar) vokter min minste bevegelse.

John Bond sier at om jeg temmer Robson, vil mye være vunnet.
Jeg kjenner presset.

Brølet som møter oss i det vi kommer ut på gresset er øredøvende.
Det er elektrisk, du får brølet bokstavelig talt tredd ned over ørene.
Kampen begynner, og jeg følger opp Robson.
Men det er ikke uten grunn Robson har så stor prislapp på seg.
Han farter rundt på hele banen, og jeg har et svare strev med å følge ham.
Når det nærmer seg pause er det like før jeg kryper til benken og ber om oksygen.
I garderoben er jeg fullstendig utslitt, og gruer for en ny omgang med samme kjøret.
Kreftene kommer tilbake, og styrkes da vi går opp i 1-0.
United utligner, men vi klarer 1-1 på Old Trafford.
Dessverre bare en City video som er tilgjengelig, her er målene.
Legg merke til det første kommentator sier: ‘Haraida’.
Hareide sender ballen til Ray Ranson, kommentator uttaler dog navnet feil
.



Ron Atkinson kommer bort til meg og gir meg min beste attest:
«Aldri har noen greid å nøytralisere Robson slik du gjorde i dag».

Kampen på banen er over, men ikke på tribunene.
United og City fansen sloss, selv på sittetribunen.
Blodet flyter.

Det er etter denne matchen Oggy virkelig blir godtatt.
Og ved neste hjemmekamp kommer skin headen fra Kippax med papirlappen.
You gave everything, You’re accepted.
Etter dette støttet Kippax meg alltid, uansett.
Denne type supportere forlanger at du gir alt.
Steinharde taklinger var viktigere enn godt teknisk spill.
Det morsomme var at da jeg senere kom til Maine Road som Norwich spiller fikk jeg samme mottagelsen som da jeg spilte med dem forteller Hareide.

De visste at vi spillere hadde kontanter.
Og var det noe vi trengte var det bare å si i fra.
Videospillere, vaskemaskiner, kjøleskap, hva som helst.
Disse gutta ‘hentet’ varer på skipsdokkene i Salford, eller de dro til Liverpool og rappet på havna der.
Neste dag sto varene på trappa sier boka.
Åge Hareide understeker at han aldri benyttet denne type tjenester fra den harde kjerne på Kippax.

Eselet Muffin
…..
post liked by: Buchan, Pancho P
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

Eselet Muffin

På slutten av 1980 tallet hadde Storbritannia sin første skihopper på nærmere 60 år.
Han var tyngre enn andre skihoppere, og brukte briller som dugget slik at han så dårlig fra ovarennet.
Eddie Edwards var ingen god skihopper, nærmest en antihelt.
Men han ble en kultfigur.
I Kollen fikk han brølet, og han ble kjent som Eddie the Eagle.
En hedersbetegnelse.

Trolig var Muffin the Mule - Eselet Muffin - også en hedersbetegnelse.
Det ble gitt til West Hams back John Bond på 1960 tallet.
Fordi han hadde så hardt tilslag på ballen.
Bond var ingen antihelt, han hadde suksess som manager i Afc Bournemouth og Norwich.
I 1980 fikk han Man City jobben.
Der satt han dog ikke like mye pris på navnet Eselet Muffin.

Jeg slår igjen opp i biografien, nå fra side 64.

Managaren er den store og sterke mann i engelsk klubbfotball.
Slik begynner kapittel 4.

Det er stor forskjell på managertypene.
Selv har jeg opplevd den engelske manager på godt og vondt.
Jeg har møtt den elegante, pertentlige og korrekte engelske gentleman.
Bestefarstypen har jeg også truffet.
Men jeg har også hatt nærkontakt med den brautende, selvopptatte og lite sympatiske typen.

Den første manageren min het Bond, men hadde lite til felles med 007 bortsett fra etternavnet og selvsikkerheten.
Ganske snart ble jeg klar over at dette var en mann som snakket ofte og i store bokstaver, ofte via massemedia.
Jeg skal ikke svartmale ham fullstendig.
Han var en meget god trener og hans idéer om fotball var fine.
Han hadde solid bakgrunn fra West Ham.
(Vokst opp blant ‘tenkerne i West Ham. Cassettaris Cafe og alt det der, mitt tillegg til boka).

Navnet Muffin the Mule torde få å nevne høyt blant Citys spillere.
Men ble det nevnt runget latteren.
På hjemtur fra bortekamper satt Bond helt foran i bussen.
Etter tap satt vi verbalt mørbanket etter John Bonds raserianfall.
Og da hendte det at - Eselet Muffin - ble nevnt.
Vi følte oss trygge bak i bussen, og latteren runget.
Mange vil mene vi var barnslige, men husk hva vi måtte gjennomgå fra Bond.
Typisk er en episode fra vår hjemme kamp i FA cupen mot Coventry.
Vi var favoritter, men til vår og Bonds store skuffelse tapte vi 1-3.
I garderoben gikk Bond til angrep på venstre back Bobby MacDonald.
Han ble kalt både idiot og kujon.

Under Bonds tordentale fikk de andre spillerne vite hva Bobby Mac tjente for å spille så elendig som managaren mente han gjorde.
Bussjåføren var minst en like god venstre back, og hadde han brukt sjåføren ville City spart £450 i ukelønn.
Det er grenser for hva man vil finne seg i, og Bobby prøvde å ta til motmæle.
Da truet Bond ham med juling.
Trener og assistent manager måtte holde fast John Bond, så sint var han på MacDonald.
Det ble ikke slåsskamp men, den ville Bond ha tapt forteller Hareide.
Vi fikk nok et eksempel på at Muffin the Mule fortsatt sparket hardt bakut.

Boka har flere episoder med Eselet Muffin alà John Bond og hans spillere.
Noe må jeg la bli igjen om du ønsker å lese boka selv.
En siste anekdote tar jeg med.

Bonds kamptaler.
Under enetalene før match sto han og betraktet seg selv i et speil mens han fortalte om hvor god han selv hadde vært som aktiv.
Vi lurte ofte på om det var oss han skulle motivere, eller seg selv 😅

Så langt boka.

Tross diktator taktene gjorde John Bond det relativt bra med City, både i 1980/81 og for så vidt i 1981/82 - sesongen da Hareide ankom.

For egen del legger jeg til min første match på en engelsk tribune.
Birmingham - Man United 1985/86 på St.Andrews.
Da var Bond manager hos Brummies.
United fansen lot selvsagt ikke Bonds City fortid gå ubemerket - og John Bond City reject gjallet fra United tribunen.

Brikke i et økonomisk spill.…………
post liked by: Pancho P, Buchan
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pancho P
Donor
Posts: 2516
Joined: 24 Aug 2021, 20:09
Liker gitt: 12954
Liker mottatt: 8243

Tusen takk for fin lesning, @Pink Final! Eg las sjølvbiografien til Hareide ein gong på 80-talet, men eg må innrømme at eg har gløymt mesteparten. Det er uansett både underhaldande, nostalgisk og litt vemodig å lese om fotballen i 'the good old days'. Vi hadde eit hjartesukk eller to i tråden om Derby og det er vanskeleg å ikkje lengte tilbake til forgangne tider. Slik er det vel ofte med litt forgangne herrar😉
post liked by: Pink Final, Buchan
It's Squeaky Bum Time!
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

Takk skal du ha @Pancho P.
Jeg leste også boka den gang, og leste den nylig på nytt.
Synes det var artig, ikke minst fordi Hareide skriver om egen samtid.
Tenk om eksempelvis Lindelöf hadde gitt ut bok nå, som fortalte anekdoter fra kulissene de seneste 3 år.

Ja, det er forgangen litteratur, fra en supporter i midten av 50 åra 😁.
Og ikke akkurat breaking news jeg skriver om.
Håper jo det er en liten håndfull her inne som liker å lese om Hareide.
Dessuten ser jeg det som øvelse.
For kanskje kan vi her på forumet med tiden lage egne artikler?
Egne føljetonger?
Ser på dette som en test - der det går an å ta med seg lærdom, positivt som negativt 😊
post liked by: Buchan, Pancho P
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pangaea
Posts: 2676
Joined: 07 Jul 2020, 03:51
Liker gitt: 3806
Liker mottatt: 4789

Trodde du skulle si du hadde planer om å skrive fotballbok :P
post liked by: Pink Final, Pancho P
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

Ligger vel manus til en trilogi her inne blant mine poster @Pangaea 😁
post liked by: Pancho P, Pangaea
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26214
Liker mottatt: 16727

Brikke i et økonomisk spill

Sensommeren 1982 hadde Man City preseason i Norge.
Bl.a med treningskamper mot Lillestrøm på Åråsen og Vålerenga på Bislet.
På Åråsen tapte de 1-2, og Hareide scoret målet deres.
På Bislet vant de 3-1 foran 5,600 tilskuere, bl.a meg.
10-15 City fans med et digert Union Jack påmalt Man City så den nye spissen David Cross score 2.

Hareide var fast på laget den høsten, helt til lørdag 9 oktober.
1-2 tapet mot Everton på Goodison den lørdagen skulle bli hans siste kamp for Manchesters klubb nummer to.
Slutten kom på arenaen der han et knapt år tidligere fikk sin første fulle match.

Påfølgende midtuke, onsdag 13 oktober 1982 slo Norge Jugoslavia 3-1 på Ullevål i EM kvallik.
Åge Hareide nikket inn ett av målene i en god landskamp.
Der og da så det ut som Norge skulle vinne gruppa å nå EM i Frankrike.
Men det er en annen skål.
Påfølgende lørdag var han satt ut av City som skulle møte Sunderland hjemme på Maine Road, Moss Side, Manchester (som var den ikoniske adressen).

Hva skjedde?
Bli med til side 70 i boka.
Hareide ville vite hvorfor han plutselig var satt ut.
Han ba om en samtale med sin manager.
John Bond sa nei, han hadde ikke tid.
Åge Hareide satt dog og ventet i 2 timer.
Da oppdaget han hvorfor Bond ikke hadde tid.
Han så hesteveddeløp på Tv!

Hareide ble sint, men Bond slo bare ut med armene.
Audiensen var over.
Hareide prøvde å finne ut hvorfor han var vraket.
Hadde han fornærmet Bond?
Stjerner som Trevor Francis forsøkte å få Oggy inn på laget.
Han argumenterte med at Hareide hadde egenskaper mange av de øvrige på laget ikke hadde.
Men ingenting hjalp.

Så kom årsaken til overflaten.
Manchester City var nærmest bankerott.
Store utlegg på spillerkjøp over flere år gjorde at klubben nå ikke så seg råd til å oppfylle en add-on i kontrakten med Molde.
Ved 30 spilte matcher skulle den norske klubben motta £15.000.
Småpenger også i 1982, men City var blakke.
Dermed ble Oggy stående på 28 matcher i den lyseblå drakta.

Eventyret var ikke over.

Skriver en siste del en av dagene……
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
Post Reply