Unitedforum.no

Jeg skal forsøke å komme med noen tanker rundt vinnerne og taperne i dagens spillerstall, etter ansettelsen av Ruben Amorim. Vurderingene er hovedsakelig basert på det jeg har LEST om Amorims stil - sist jeg så Sporting spille fotball var da de slo ut Arsenal i Euro League for 18 måneder siden, så "eye testen" vil ikke være særlig verdifull her.

VINNERNE:

1. Diogo Dalot. Jeg har lenge vært litt svak for Dalot, særlig tror jeg både hodet er på riktig sted, men også de fysiske forutsetningene hans snakkes det for lite om - mannen er jo et beist. Samtidig - West Ham-missen eller ei - så mener jeg han har et stort og litt urealisert offensivt potensial. Jeg føler meg ganske trygg på at RWB-plassen er hans i all overskuelig fremtid, så lenge ingen skader oppstår.

2. Leny Yoro. Smidigheten, farta, ballbehandlingen og ureddheten hans vil være veldig bra som en høyre midtstopper i en trebackslinje. Jeg vil bli veldig overrasket om han ikke blir satset hardt på, selv om vi må ha respekt for den unge alderen hans.

3. Luke Shaw. Ser man bort fra skadeproblematikken, så er Luke Shaw egentlig designet til å spille både som venstre stopper- og som venstre vingback i dette systemet. Særlig faktisk, så tror jeg venstre stopperplass hadde vært som skreddersydd for Shaw, da han er mobil, pasningssikker og aggressiv nok til å kunne dekke nødvendige rom.

4. Manuel Ugarte. Det kommer vel ikke som noe sjokk at Ugarte, med sin fortid i Sporting under Amorim, nevnes her. Jeg tror han vil passe perfekt inn i en nokså konservativ rolle på midten.

5. Bruno Fernandes. Brunos kanskje største problem i United er mangelen på balanse på midten, som har gjort at han har fått altfor lite anledning til å bruke styrkene sine fremover i banen. Med to balanserende midtbanespillere bak seg, med klarere roller enn i dag, vil Bruno komme mer til sin rette i en fri rolle bak spissen.

6 Rasmus Højlund. Likhetene med Gyökeres er på noen områder slående, og Højlund kan, med god coaching, slukke ryktene om nettopp Gyökeres til Old Trafford nokså fort.


TAPERNE:

1. Lisandro Martinez. Jeg elsker Martinez. Men samtidig frykter jeg at hans manglende mobilitet vil kunne bli et problem i dette systemet. Som venstre midtstopper i en trebackslinje forventes du å måtte tas med på en god del løpeturer ut i området som backen etterlater seg. Han er helt avhengig av å danne en nærmest telepatisk relasjon til Ugarte foran seg, for å ikke eksponeres for mye.

2. Noussair Mazraoui. Jeg tror han mister plassen sin på sikt. En av årets beste utespillere i United, men motoren hans gjør at jeg ikke er sikker på at han vil levere i en vingbackrolle, og jeg tror heller ikke han vil funke veldig bra som stopper. Spørsmålet da blir vel heller om han faktisk på sikt blir et alternativ til Kobbie Mainoo.

3. Marcus Rashford. Jeg sliter litt med å se hvordan Rashford skal forsvare plassen sin i et system der jeg vil tippe både Bruno og Højlund vil okkupere to av de tre plassene lengst fremme. Samtidig har Garnachos produktivitet og kometkarriere satt Rashford helt i skyggen under Ten Hag. Rashford er heller ingen kombinasjonsspiller, så spørsmålet da er jo - hvor skal man finne plass til han?


... dette var bare noen umiddelbare tanker. Spillerne som ikke er nevnt her, har jeg ikke så store bekymringer rundt sånn ellers. Mainoo, Garnacho, De Ligt og Mount vil alle kunne fungere fint, og jeg er også spent på om Zirkzee vil kunne funke bedre i et lag med større fokus på kompakthet, også når man har ballen.

Det blir skrevet mye om å kontrollere matcher.
For mange er dette alfa og omega.
Klart vi bør ha mye ball og diktere matchene våre.
Men jeg synes ikke den type fotball er så spennende.
Og helt nylig har det dukket opp et begrep - robot fotball.
Som tar for seg at spillerne ikke har frihet til å improvisere bl.a.

Kontringsfotball blir av noen sett ned på.
Dessuten blir det satt likhetstrekk mellom kontringsfotball og det å ligge dypt å forsvare seg.
Noe jeg ikke nødvendigvis er helt enig i.
Jeg mener Manchester United handler mye om kontringer.
Vi er kjent for kontringer, samtidig som vi er kjent for å være et underholdende angrepslag.
For meg er noe av det vakreste jeg ser et Manchester United som angriper med raske vinger.
Og gjerne med to bølger av spillere som følger med inn i og rundt straffefeltet.
Dessverre har denne fotballen forsvunnet post Ole Gunnar Solskjær.

Som sagt, jeg mener raske angrep gjerne via vingene er The United way.
Det var Matt Busby som innførte den stilen.
The man who made the Man United image.
Den 9 februar ga Peter Schmeichel følgende beskrivelse på United.no:

Ferguson ønsket å basere spillet sitt på raske kontringer. Så det handlet om å akseptere at man ville komme under press og slippe til sjanser – og deretter bryte ned motstanderlaget raskt.
– Han fikk raske spillere som Ryan Giggs, Andrej Kanchelskis og Lee Sharpe som kunne kontre. Men han trengte flere brikker.

Av denne grunn elsker jeg spillere som Alejandro Garnacho, og for såvidt Amad Diallo.
Jeg må innrømme at jeg savner både Mason Greenwood og ikke minst Marcus Rashford mtp denne type fotball.
Som er noe av det mest fartsfylte og underholdende som finnes i min oppfatning av Manchester United.

Med ovennevnte post i tankene, for en tradisjon vi har for vinger.
Før ww1 hadde vi berømte Billy Meredith, og ikke glem George Wall.
Joe Spence var vår største stjerne mellom verdenskrigene, ving han også.
Med Matt Busby kom Jimmy Delaney, og på motsatt hadde vi Charlie Mitten.
Senere ble Johnny Berry kjøpt.
Før Busby babyene David Pegg, Albert Scanlon og Kenny Morgans slo igjennom.
På 1960 tallet hadde vi John Connelly og ikke minst George Best.
John Aston jnr var en lynrask venstreving.
Wille Morgan var vingkaptein, og Ian Storey-Moore ville blitt stor uten skaden.
Da vi ‘gjenoppsto’ på midten av 1970 tallet med et av våre mest spennende vingpar noensinne, Steve Coppell og Gordon Hill må det ha vært fantastisk å gå på United matcher.
Så kom Mickey Thomas.
Med Ron Atkinson kjøpte vi Jesper Olsen og Gordon Strachan, selv om sistnevnte ikke var en klassisk ving.
Lee Sharpe, Andrej Kanchelskis og ikke minst Ryan Giggs var herlige vinger da vi igjen ble best.
Danny Wallace fortjener også å huskes, han ble dessverre kronisk syk, fæl sykdom.
David Beckham var i likhet med Strachan ikke en klassisk ving, men han spilte på høyrekant.
Så kom Cristiano Ronaldo, en av våre aller beste spillere noensinne.
Nani, Antonio Valencia og Ashley Young gjorde alle en god jobb.
Særlig Nani kunne være helt magisk.
Nå i nyere tid har vi hatt Marcus Rashford, og Alejandro Garnacho.
Amad Diallo også.
Her er det flere jeg har glemt eller oversett.
Hvem har jeg utelatt som bør nevnes?
Bobby Charlton ble brukt som venstreving i perioder etter München.
Det ble Johnny Giles også.
Darren Fletcher og Mason Greenwood kunne også vært nevnt.
Willie Anderson på tidlig 60 tall, Alan Davies på tidlig 80 tall, og Peter Barnes.
Vi har i hvert fall en helt unik tradisjon for vinger i Manchester United.