Fotballitteratur

[Pink Final]

Ref til Engelsk media tråden og fokus endringen i fotball.
Gary Jones nevnt over her hevdet i 1974 at United var et godt lag den sesongen.
Selv om vi rykket ned.
«Vi har mange gode spillere» siteres han på i boka.
«Jeg håper bare at den nye spilleren Pearson kan gi oss målene».
Det hjalp sikkert at han var matchgående supporter og kjente folk i klubben.
«Han vil ikke høre et ord mot United» sa moren June.
Gary var så ivrig at han solgte fiskeutstyret sitt for å få penger til FA cup semifinale nummer 2 i Bolton mot Leeds som 14 åring i 1970.
.
Jeg blir glad når jeg leser sånne historier.
Mennesker som har hatt det gøy når de har fulgt United, selv da vi rykka ned.

Rett hadde han også på sett og vis.
Laget vant 2 divisjon, og med et par unge vinger inn, i Coppell og Hill, var vi nære the Double bare to sesonger senere.

[Pink Final]

Neste bok på programmet mitt å lese er The three kings.
Boka om Busby, Shankly og Stein.
De tre skotske geniene som kom fra samme område og fra samme arbeiderklasse bakgrunn.
De hadde alle jobbet i gruvene, noe som formet dem til noe helt spesielt.
De ble fedre for hver sine klubber - United, Liverpool og Celtic.
Det er kun Arsenal og Rangers som kan måle seg med disse tre klubbene i UK.

Før jeg begynner scanner jeg raskt over sidene, og på side 133 må jeg stoppe - og tyvlese.

«Busby besøkte Everton for å se dem spille mot Burnley.
Der møtte han på Shankly, og de ble stående å prate.
Burnley formannen Bob Lord kom over.
‘Hei Matt, vil du bli med på styrerommet for en drink?’
Han holdt blikket på Busby, tilbudet gjaldt ikke Shankly.
‘Nei takk’ sa Matt ‘Jeg prater med min gamle venn Bill her’.

Da Shankly senere kjørte hjem sammen med sin klubbsekretær Eddie Brennan sa han med et smil.
‘Matt, for en vidunderlig mann.
Han ble ikke med Bob Lord fordi jeg ikke ble invitert.
For en mann han er’.
Noen måneder senere i Huddersfield var Busby igjen i tankene til både Shankly og Brennan.
(München ulykken, der Shankly først ble fortalt at Busby hadde omkommet).

Nb! Shankly var manager for Huddersfield i 1957, og var ikke blant de mest anerkjente ennå.
Det var Busby og Cullis som var de to toppmanagerene.
Det er godt kjent hvordan Shankly beundret sin fire år eldre landsmann Busby.
Og senere, da Shankly ble en berømt manager i Liverpool ga han fremdeles uttrykk for sin beundring for Busby og United.
Mistenker nesten at Shankly var skapfan av United .

Burnley eier Bob Lord var den første tabloide formannen i ligaen.
‘Slakter Bob’ var den mest berømte klubb formannen på 1950 tallet.

[Pink Final]

Det er fredag, kona kommer med en gave .
….
…en bok!
Kjøpt i Manchester og gjømt bort til nå.
Det er ei Manchester City bok, Farewell to Maine Road av Gary James utgitt 2003.
En klassebok av en klasse journalist.
City eller ei, han har peiling,.
Ei bok, som forteller mange morsomme episoder fra ikke bare Maine Road, men også fra Hyde Road, Pink Bank Lane og flere arenaer.

Trekker vi City i FA cupen etter at vi har slått ut Liverpool er det fare for at jeg spammer kamptråden med historier fra den boka .

[Pink Final]

I den City boka festet jeg meg ved en side viet til FA cupens kvartfinale lørdag 26 mars 1966.
Man City - Everton på Maine Road foran 63,064 tilskuere.
Dette var opp mot VM på hjemmebane.
Og Alf Ramsey satset hardt på sine wingless wonders.
Fra Manchester Evening News’ Pink Final den lørdagen har Gary James plukket ut dette leserbrevet;
«When Alf Ramsey started to play ‘silly beggars’ by not selecting any orthodox wingers England’s chances of winning the World Cup fell from slender to nill”
D.Carr, Wythenshawe (Man City supporter).

At vi supportere har sterke meninger på trykk er ikke noe nytt .
Heller ikke nytt at vi tar feil så det holder .

[Pink Final]

Blar litt i en gammel bok jeg har.
Football Grounds of England and Wales fra 1983.
Kanskje den beste fotballboka jeg har lest.
Det baserer jeg på research’n Simon Inglis har gjort.

Hadde glemt mye her.
I innledningen så løfter han fram starten på de britiske fotball arenaene.
Før de ble bygget på slutten av 1880 tallet fantes det knapt arenaer.
Det var noen for cricket, cricket var først ute.
Og noen multisports arenaer.

Men før dem måtte man se til Roma og Hellas.
Amfiene der var stort sett eksemplene man hadde å se til.
Aztekerne i dagens Mexico hadde også arenaer forteller Inglis.
I Roma hadde man Cirkus Maximus med anslagsvis 250,000 plasser!
Og den mest berømte - Colosseum hadde et tak som kunne trekkes over arenaen!
For 2.000 år siden.

Apropos arena.
Jeg visste ikke at ordet arena egentlig betyr sand.
Det kommer fra latinske harena.
Sanden skulle suge opp blod fra obskure forestillinger der menn ble angrepet og spist av løver o.l. bisarr underholdning.
Ordet inngang kommer også fra latin.
Det engelske vomitory kommer fra latinske vomitorium.

Sikkert bare jeg som synes sånt nerde stoff er interessant.
Men den boka er nå 41 år gammel, og forteller historien til de 92 liga banene per 1983 på glimrende vis.
Her får man bl.a vite eksakt hva som ble ødelagt av tyske bomber på Old Trafford i 1941.
Det var ikke hele banen, slik man av og til leser.
Det var Main Stand og United Road.
Samt gressteppet som ble revet i filler av lufttrykket.
Kortsidene og hjørnene ble ikke ødelagt.
Men dette sto det lite om i datidens aviser.
Engelskmenn ville ikke gi bort gratis info til tyskerne.
Simon Inglis har tatt notater fra det Jimmy Murphy fortalte om ødeleggelsen av Old Trafford.

Boka forteller også at Matt Busby skaffet en liten hytte der spillerne kunne skifte når de trente rundt Old Trafford.

Han forteller også om tiden på North Road, Monsall og Bank Street, Clayton.
På Bank Street hadde Manchester Evening News satt opp en liten hytte med telefon linje til hovedkontoret.
Så reporteren kunne ringe og gi matchrapporten som ble trykket i Football Green.
(Husk det var Chronicle som hadde Pink).
Det sto så dårlig til med Manchester United økonomisk da, at man ikke hadde eget kontor.
Klubben brukte den hytta til MEN.
For en kontrast til dagens klubb.

[Pink Final]

Fortsetter på mitt nisje felt for nerder og andre spesielt interesserte .
I boka til Simon Inglis fant jeg formelen for hvordan man regnet ut antall ståplasser på tribunene i UK.
Formelen kom først i 1975, og fikk navnet kode grønn.
Det var sertifisering av ståtribuner.

Formelen tillot fra 27 til 54 stående supportere per 10m2.
Hvor mange som kunne stå per 10m2 kom an på:
Kunne hele spillerflata ses fra overalt på tribunen?
Tribunens bratthet.
Antall bølgebrytere.
Gangveier og bredden på disse.
Utganger og bredden på disse.

Så fikk man en sertifisering, et tall mellom 27-54.
Deretter ble det en brøk.
Der man som telleren over streken satte opp antall kvadratmeter ståtribunen hadde.
Under brøkstreken ble nevneren 10 satt opp.
Så ganget man tallet man fikk med et tall mellom 27 og 54.

Si at ståtribuna var 75 meter bred bak mål og strakk seg 30 meter bakover så hadde man 2250m2 minus ett par tre innganger er lik 2200m2: på nevneren 10 = 220 x med den tallverdien mellom 27-54 la oss si 41.
220x41= 9020 ståplasser.

Da kode grønn kom i 1975 fikk mange ståtribuner kapasiteten drastisk redusert.
Noen klubber hadde ikke penger til utbedring, og de stengte derfor av hele eller deler av tribunen.

Etter Hillsborough kom som kjent Taylor rapporten.
Med forbud mot ståplasser i de to øverste divisjonene.
Og først nå i senere år har vi fått safe standing.
Men med et langt lavere antall enn selv 27 stk per 10m2.

I boka til Gary James fant jeg tall for Kippax.
Opprinnelig holdt den 35.000.
Etter Burnden Park ulykken ble kapasiteten redusert til 32.000.
Etter kode grønn ble den redusert til 26,155.
Og etter Hillsborough ulykken redusert til 18,300.
Omtrent halvparten av den opprinnelige kapasiteten.
Det forteller noe om manglende sikkerhets bevissthet særlig før 1975.

[Pink Final]

I boka om Maine Road skriver G.James at City måtte male taket på sin Main Stand sort under krigen.
Det taket var det største tribunetaket i England da, større enn de på Wembley.
Midt på hadde de en gavl, med Manchester City FC i lyseblått på hvit bakgrunn.
Det var pent skriver James.
Den måtte også males sort, slik at tyske fly ikke fikk noen ekstra hjelp i å rekognisere da de fløy over Manchester.
City fikk aldri malt den gavlveggen tilbake til lyseblå og hvit .
Og først i 1964 bytta de ut taket.
19 år uten å få malt opp igjen klubbnavnet på hovedtribuna.
Litt komisk er det .

[Pink Final]

I boka FAREWELL TO MAINE ROAD av Gary James er det en del som heter UNITED AT MAINE ROAD.

Her har James gravd fram noen bilder med tekst som er gull verdt.
Han har et faksimile av en Manchester Evening News artikkel av Tom Jackson (som døde i München).
Avfotograferingen er fra slutten av 1948/49.
Der Jackson skriver at regnskapet snart skal legges fram for aksjeholderne i United.
Omsetning og overskudd er ventet å bli rekordhøyt skriver han.
Og den totale fortjenesten United har hatt på Maine Rd 1946/47 - 1948/49 havner trolig på £75.000 informerer han sine lesere.

På neste side har han to programmer fra United - Athletic Club 6 februar 1957.
Altså nøyaktig ett år før flyulykken.
Det ene programmet er velkjente United Review.
Det andre ser helt annerledes ut.
Det er et pirat program.
Det har kalt matchen:
Quarter finals world cup.
Det programmet har rød og marineblå skrift.
På forsiden er det en tegning av to spillere fra det første oppgjøret i Bilbao.
Det offisielle programmet har et foto fra den samme matchen.
Det kostet 4d.
Hvilket betyr 4 pennies.
Nesten ingenting, da det gikk 240 pennies på bare £1.
Konteksten til boka er selvsagt at matchen ble spilt på Maine Road.

James kan også fortelle at for Uniteds 5 runde Fa cup match mot giant killer Yeovil i 1949 kostet sitteplass billetter hhv 5 shilling og andre billetter for 7 shilling og 6 pence.
Utenfor Maine Road gikk disse for mellom £3 og £6!
Husk at det gikk 20 shilling på ett pund.
Og 12 pennies på 1 shilling.
20 minutter før avspark stengte de portene på Maine Road.
Da var ‘bare’ 81,565 innafor.
United hadde 14 dager før hatt 82,771 mot Bradford Park Avenue i cupen.
Og ett år før hatt 83,260 mot Arsenal.
Totalt hadde vi 3 matcher med over 80,000 og ytterligere 5 med over 70,000 på Maine Road.

Boka til James er spekka med facts, med sjeldne bilder og med selvopplevde historier fra fans.
Mest om City, men fordi vi er deres naboer er det en del United også.
Ikke minst siden vi spilte en del hjemmekamper på Maine Road.