Fotballitteratur

Sett noe kult? Eller hørt noe bra?
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26218
Liker mottatt: 16744

Eventyret var ikke over

De økonomiske vanskene i City satte Oggy på sidelinja.
Proffkarrieren så ut til å smuldre bort.
Men eventyret var ikke over.
Burnley i 2 divisjon viste interesse.
Så kom Norwich inn i bildet.
De ville låne Hareide i 1 måned, teste ham ut.
Om han holdt mål ville de forlenge låneavtalen.
Dette ble vanskelig.
Ved å bli kanarifugl måtte familien bryte opp.
Ved å velge Burnley kunne de bli boende i Manchester, der de var etablert.
Hareide hadde mest lyst på Norwich, og møtte dem på et hotell i Coventry ifbm kanarifuglenes ligamatch der.

Der ble han møtt av en helt annen manager type enn i City.
Ken Brown var en kjernekar.
Han var like interessert i mennesket Åge Hareide som spilleren.
Brown hadde gjort grundige forberedelser, han visste nærmest mer om Hareide enn han visste om seg selv.
Brown ville ha inn typer han kunne håndtere.
Også spillerne tok hjertelig i mot Oggy.
Nordmannen fikk være med både i garderoben til kampforberedelsene og på en middag med spillerne.

Selv om Norwich lå på 22 og sisteplass bestemte Hareide seg for dem.
Når engelske spillere ble lånt ut kunne de spille umiddelbart.
Men Hareide var utlending.
Det var få utlendinger i engelsk fotball.
Arbeidstillatelsen måtte fornyes, det kunne ta tid.
Ken Brown ble med sin spiller både til Home office og til FA.
Det gjorde susen, papirene ordnet seg på rekordtid.

Fredag kveld kjørte Hareide fra Manchester den lange turen ned til Norwich, og tok inn på hotell.
Lørdag var det match mot Notts County.
Manager Ken Brown kom til hotellet lørdag formiddag, å fortalte Åge at han skulle spille!
«Jeg visste ikke engang hvor banen lå» skriver Oggy.
Norwich tapte 1-2, men Åge var allikevel ganske fornøyd.
På kvelden etter match kjørte han hjem til Manchester.
På tirsdag var det ny match, Oggy spilte den også.
Familien Hareide var overbevist, de flyttet fra Manchester til Norwich på onsdag.

«Norwich City var mye mindre enn Manchester City, forholdene var mer norske».
«Jeg følte meg verdsatt som spiller, vi ble godt motsatt.
Klubben var helt fantastiske» skriver bokas hovedperson.

Den første måneden gikk fort.
I siste utlånsmatch tok Norwich i mot Liverpool.
Der fikk Hareide oppgaven å passe på Ian Rush
Waliseren i helrødt med den svære nesa hadde nese for mål også.
Men mot Norwich scoret han ikke, kanarifuglene slo ligalederen.

Låneavtalen ble forlenget ut sesongen, til full jubel i det Hareidske hjem.
For å gjøre en lang historie kort.
Norwich hadde en enorm sluttspurt, og klatret helt opp til 14 plass.
Gamleklubben?
Man City som ledet ligaen i november sprakk så det sang.
Og rykket ned i det 88 minutt av siste match i sesongen!
Fansen på Maine Road stormet banen.
Det hjalp ikke, City gikk ned etter 17 sesonger oppe.

Den sommeren ble Hareide solgt til Norwich.
Han forteller om helt andre forhold.
Ikke minst skyldes det manager Ken Brown.
Der John Bond omga seg med frykt «motiverte Ken Brown oss med trygghet og kameratskap» sier side 93.
«Det må ikke forstås dit hen at treningene var slappe» skriver han videre.
«Trener Mel Machin var en hard negl».
Manager Ken Brown var en mann som ikke kun var opptatt av hvordan spillerne gjorde det på trening og i kamp.
Han var opptatt av hvordan de fungerte sosialt, hvordan det gikk økonomisk, og hvordan det gikk med familien.
Hans filosofi var at om spillerne trivdes privat, ville de også fungerer godt på fotball banen.

Også Brown kunne eksplodere i sinne, men det var alltid berettiget forteller Hareide.
Og sinnet gikk fort over.

1983/84 ble Hareide siste sesong i England.
Han var mye plaget av skader.
Men gjorde nytte for seg, og hjalp Norwich til å overleve i gamle 1 divisjon igjen.
Boka er skrevet rett etter 1983/84 sesongen.
En sesong der Liverpools Ian Rush scoret 32 ligamål og 15 i cupene.
«Jeg har møtt Ian Rush fire ganger, og ingen av gangene kom han på scoringslisten» skriver en fornøyd Hareide.
Og vi United fans nikker også anerkjennende til de prestasjonene, selv 38 år senere 👌🤗
«I Liverpool fikk jeg navnet Norwich kleggen»
Så tett markerte Hareide Rush.

Hareide bruker mange sider på å rose Norwich.
Han forteller også om kvart finalene de spilte seg fram til i begge cupene.

Også var det fansen.
«I Manchester hadde vi Kippax.
I Norwich hadde vi noe som het Barclay Stand……de var fantastiske supportere.
Men, det hendte de gikk for langt, bl.a ved å kaste mynter osv på motstanderne.
Det gikk så langt at FA beordret tribunen stengt.
Men Norwich fikk løst det ved å sette opp en plastvegg mellom Barclay tribunen og banen.

«Norwich har lagt seg på en helt annen økonomisk linje enn Manchester City.
Lønningene lå en god del lavere.
Enkelte spillere hadde allikevel brukbar betaling, heldigvis var jeg en av dem» skriver hovedpersonen.

«Jeg opplevde aldri den råflotte stilen som møtte meg i Manchester.
Flotte middager med vin til maten som hos City var det ikke snakk om.
På bussturene hjem etter borte kamper stoppet manageren bussen for å kjøpe fish’n chips til oss».

Kunne gitt et kort resymé fra hele boka.
Valgte heller å gjengi litt lengre biter fra enkelte deler av boka.
Det jeg synes var moro å lese igjen.
Majoriteten av innholdet ikke er fortalt, det gjenstår mye.
Hareide forteller om stjernene, om treningsmetoder, om skader osv.
Han skriver pent om Manchester United.
Hareide skryter bl.a av MANNEN og MANAGAREN Ron Atkinson.
På Old Trafford fikk Hareide lov å holde FA cupen, noe som var en personlig drøm 🏆🔴⚪️⚫️

Det er ikke de store sensasjonene boka beretter oss.
Men det er ærlig og enkelt.
Hareide forteller at han i Man City fikk en grunnlønn på kr 275.000 pr år, og kunne komme opp i kr 500.000-600.000 med bonuser.
Tøft og åpent gjort å fortelle i egen samtid.
Synes også det er interessant når han tar leserne med bak kulissene.
Og lar oss bli litt kjent med bl.a John Bond og Ken Brown.
Dette var lenge før den informasjonsflyten eller rettere sagt rykteflommen vi har i dag.
Der vi får vite «sannheten» om Pogba, Martial, Mourinho osv.

For oss som opplevde den tiden utgjorde Åge Hareide en milepæl.
Han var kun den andre norske spiller i England.
Og i «vår by» Manchester, selv om han spilte for lillebror.
Det var stort synes jeg for min del.
I dag er det nærmest flere utenlandske enn engelske spillere i PL.
Husk at den gang var det kun 3 år siden utenlandske spillere ble gitt adgang til engelsk fotball.

Selv synes jeg det var gøy å lese boka igjen.
Oggy Haraida som de engelske kommentatorene kalte ham la grunnen for etterfølgende spillere.
Molde har sendt flere spillere til England senere som kjent 🔴⚪️⚫️
Takk til dere som tok dere bryet med å lese alt dette.
post liked by: Buchan, Pancho P, Pwint
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000

Deleted User 480

Veldig fin lesing. Enig i at det er interessant å høre om ståa i England i tidligere tider. Den lønnen du nevner, var jo ganske bra, sett inn i den tiden. Artig å høre om forskjellen mellom store og små klubber, som gjerne var enda større da (Ihvertfall i øverste divisjon). Høres egentlig koselig ut at de stoppet underveis for å kjøpe fish&chips. 👍

Kan jo skjønne at Oggy trivdes i Norwich, og at han følte seg mer hjemme der. At "ting" lignet på det han var vant med hjemmefra.

Kjenner jeg instinktivt liker personligheten Ken Brown. Minner kanskje litt om Sir Alex.
post liked by: Pink Final, Buchan, Pancho P, Pwint
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26218
Liker mottatt: 16744

Ken Brown og John Bond hadde spilt sammen i West Ham.
Var mange fra det West Ham laget som ble manager.
De hadde tydeligvis en veldig ulik stil.
Begge var manager for Norwich også.
Ken Brown overtok for John Bond.

Når det gjelder lønna må jeg presisere at jeg skrev feil kilde over her.
Det er først i 2018 boka han oppgir tallene for hva han tjente 35 år før.
post liked by: Buchan, Pancho P, Pwint
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Harry Greaves
Posts: 371
Joined: 30 Jul 2018, 09:49
Liker gitt: 21
Liker mottatt: 472

Artig tråd!

Har en rekke bøker i hylla hjemme som jeg ennå ikke har lest:
- Football Against the Enemy (Simon Kuper)
- Leading (Fergusons siste)
- Inverting the Pyramid (Jonathan Wilson)

Har også rukket å starte på "Provided You Don't Kiss Me", en slags biografi om Brian Clough. For en mann. :D

Ellers så kan jeg i det minste på det varmeste anbefale Peter Crouch' "How to be a Footballer", som er akkurat så morsom som man kan forvente fra den kanten. En annen bok jeg slukte raskt var "Thirty-One Nil" (James Montague). Navnet på boka er hentet fra sluttresultatet i kampen mellom Australia og Amerikansk Samoa i april 2001. Montague følger en rekke obskure landslag inn i kvalifiseringen til VM i 2014 - eksempelvis Amerikansk Samoa, Palestina og Eritrea. Dette er fotballitteratur på sitt beste - ingen overfladiske observasjoner eller PR-styrte formuleringer. Bare én felles drøm, og det i land som ikke har forutsetningene til å oppnå dem.
post liked by: Ryder, Pink Final, Pwint, Pancho P
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26218
Liker mottatt: 16744

Harry Greaves wrote:28 Jan 2022, 10:57 Har også rukket å starte på "Provided You Don't Kiss Me", en slags biografi om Brian Clough. For en mann.

Ellers så kan jeg i det minste på det varmeste anbefale Peter Crouch' "How to be a Footballer", som er akkurat så morsom som man kan forvente fra den kanten. En annen bok jeg slukte raskt var "Thirty-One Nil" (James Montague).
Herlige bøker du har der @Harry Greaves.
Om du føler for det og har tid, leser jeg gjerne din anmeldelse av Brian Clough boka her.
Har ikke lest den selv, kjenner faktisk ikke til den boka.
For en mann som du sier.
:down: Dette ble for automatisk redigert inn i posten for å hindre dobbel post.
Canto wrote:27 Jan 2022, 23:28 Den lønnen du nevner, var jo ganske bra, sett inn i den tiden.
Ja grunnlønnen alene var vel omtrent dobbelt av en norsk snittlønn anno 1981/82.
Så kom bonuser i tillegg.
Pundkursen lå på 11-12,- NOK den gang.
Dermed lå han på £450,-475,- i uka.
Omtrent som Bobby MacDonald som beskrevet lenger foran her.

Husker Gordon McQueen fortalte i et eldre U-S at han tjente omtrent «dobbelt industriarbeider lønn» i Mufc.
På nivå med en bankdirektør fortalte han.

De tjente greit, ikke mer.
Bare peanøtter mot dagens spillere som hever en vanlig norsk årslønn i uka.
Om ikke mer.
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pancho P
Donor
Posts: 2516
Joined: 24 Aug 2021, 20:09
Liker gitt: 12966
Liker mottatt: 8244

Eg kan sterkt anbefale "Futebol - The Brazilian Way of Life", skriven av Alex Bellos. Den tar for seg dei viktigaste hendingane i Brasil si fotballhistorie, inkludert korleis sporten blei populær blant jernbane- og hamnearbeidarar tidleg på 1900-talet. Her var engelskmenn som Charles William Miller sentrale. Elles er kapittelet om stakkars Moacyr Barbosa eit must å lese. Målmannen frå den famøse VM-finalen i 1950 bar på skamma over finaletapet heilt til han døydde. Han blei ein nasjonal syndebukk (i ordets rette forstand) og torde knapt å vise seg utandørs, sjølv om han hadde vore den beste keeperen i mesterskapet. Tidleg på 70-talet blei han oppdaga av ei kvinne i ein butikk. Ho peikte på Barbosa og sa til sonen sin: "Sjå nøye på den fyren. Det var han som fekk Brasil til å gråte".

Sjølv lagkameratane til stakkars Moacyr nekta å ha noko med han å gjere. Han blei isolert og døydde blakk og nedbroten i 1999. Like før han døydde skulle han ha sagt: "Maksimumsstraffa i Brasil er 30 år. Eg har sona 50".
post liked by: Pangaea, Pink Final, Belfastboy
It's Squeaky Bum Time!
User avatar

Pangaea
Posts: 2676
Joined: 07 Jul 2020, 03:51
Liker gitt: 3806
Liker mottatt: 4789

Uff, det høres fryktelig strengt og trist ut. Sjekket ham opp på Wikipedia. Ikke så veldig lang artikkel, men det står han døde i april 2000, ikke i 1999. Og de har en litt lengre oversettelse av sitatet (som merkelig nok ikke stemmer 100% med kilden de har oppgitt):
The maximum punishment in Brazil is 30 years imprisonment, but I have been paying, for something I am not even responsible for, by now, for 50 years.
post liked by: Pink Final
User avatar

Pancho P
Donor
Posts: 2516
Joined: 24 Aug 2021, 20:09
Liker gitt: 12966
Liker mottatt: 8244

Takk for korrigering, @Pangaea. Rett skal vere rett, som Arne Scheie alltid seier 😂😂😂. Dessverre vart Barbosa den klassiske syndebukken - han måtte sone for eit kollektivt traume som eigentleg ikkje var hans feil. Brasilianarane klarte ikkje å forklare tapet mot Uruguay på ein annan måte enn at det måtte vere keeperen sin feil. Å skulde på angriparane som ikkje sette sjansane sine var uaktuelt. Tenk om vi skulle ha gitt De Gea skulda for dei dårlege resultata våre denne sesongen...
post liked by: Pink Final, Pangaea
It's Squeaky Bum Time!

Deleted User 480

Denne fikk jeg lyst til å lese, @Pancho P

For en forferdelig behandling av et menneske. At de ikke klarte å se hvor gærent det var å legge alt på en mann.
post liked by: Pancho P, Pink Final
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26218
Liker mottatt: 16744

Pancho P wrote:09 Feb 2022, 23:15 Elles er kapittelet om stakkars Moacyr Barbosa eit must å lese
Aldri hørt om dette.
Stakkars mann, utrolig at et helt folk kan gjøre sånn over så lang tid 👎.

Litt på siden - Husker at det for 20ish år siden ble skrevet om en ikke navngitt manager i PL.
Det sto å lese at man fryktet han ville gjøre slutt på seg selv, pga presset og hetsen han ble utsatt for.
Vet ikke hvem det var.
Jeg spekulerte den gang i om det kunne være Leeds manageren, da de jo falt som en stein.
Og fikk enorme økonomiske problemer.
Forferdelig at fotball kan drive mennesker til slik fortvilelse.

Slik som Moacyr Barbosa som du skriver om.
Vi har hatt noen i våre rekker også, som har blitt hetset.
Phil Jones er siste som fortalte åpent om en følelse av fullstendig håpløshet.
Luke Chadwick ble mobbet på nett i sin tid.
Det er så lavmål av slike «supportere» 🤮
post liked by: Pancho P, Pangaea
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pancho P
Donor
Posts: 2516
Joined: 24 Aug 2021, 20:09
Liker gitt: 12966
Liker mottatt: 8244

Eg skulle ha ønskt at kapittelet om Moacyr Barbosa hadde vore det mest tragiske i boka, men dengong ei. Kapittelet 'The Angel with Bent Legs' tar for seg Brasils kanskje mest gudbenåda og populære spelar gjennom tidene. Dei fleste ville nok ha tenkt at det dreier seg om Pelé, men sjølv ikkje han kan måle seg med legendestatusen til Manuel Francisco dos Santos. Manuel var fødd med skeive og krokete bein og kunne knapt gå rett fram. Han var i tillegg analfabet og viste ingen evner verken på skulebenken eller i arbeid. VM-finalen i 1950 hadde han ikkje brydd seg om i det heile fordi han ville på fisketur.

Det var éin ting unge Manuel - eller Mané - var god til, og det var å spele fotball. Til tross for at han var knøttliten og hadde deformerte bein, var han lynrask og hadde eit ekstremt fintereportoar. Han flaug forbi motstandarane som ein liten fugl og kallenamnet Garrincha (gjerdesmetten), som han hadde fått frå søstera si, blei hengande ved han.

Mané Garrincha såg på fotball som ein leik og ville ikkje bli profesjonell. Nesten motvillig reiste han rundt til dei ulike laga i Rio for å prøvespele. Til slutt fekk han kontrakt med Botafogo.

I den første kampen for laget scora han hat-trick. Sjølv etablerte landslagsspelarar ante ikkje korleis dei skulle stoppe han. Snart blei han kalla opp til landslaget.

I den siste vennskapskampen før VM i Sverige i 1958 møtte Brasil italienske Fiorentina. Garrincha dribla vekk tre forsvarsspelarar i tillegg til keeperen til det italienske laget og skulle berre sette ballen i det tomme buret. Men dette var for lett for den leikne gjerdesmetten. Han venta til den eine forsvareren rakk tilbake og tok ei vanvittig finte som gjorde at italienaren måtte halde seg fast i stolpen for å ikkje ramle. Så spaserte han ballen i mål.

Publikum var musestille. Lagkameratane skreik i sinne til unge Mané. Brasil var fortsatt traumatiserte etter det sjokkerande finaletapet mot Uruguay på heimebane i 1950 og tapet mot det brutale Ungarn-laget i Sveits fire år seinare. I Sverige MÅTTE det bli VM-gull og då kunne ein ikkje leike seg på bana. Garrincha klarte etterkvart å tøyle spilloppane sine og han danna etterkvart tidenes beste angrepstrio saman med Vavá og Pelé.

Skal ikkje røpe så mykje meir, men Mané Garrincha blei etterkvart offer for sin eigen suksess, naivitet og laster. Han opplevde mange personlege tragedier og blei utnytta på det grovaste av folk rundt seg. Til slutt døydde han fattig, alkoholisert og djupt traumatisert, berre 50 år gammal.

I Brasil vert Pelé respektert og beundra, men ingen vert elska så mykje som den tragiske gjerdesmetten frå landsbygda utanfor Rio. Det er ikkje utan grunn at han fekk tilnavnet 'Alegria do povo' - folkets glede.

P. S. Garrincha fekk tilsaman 13 barn. Éin av desse heitte Ulf og blei unnfanga då Garrincha var på turné i Sverige. Vesle Ulf fekk aldri møte faren sin, men i vaksen alder reiste han til Brasil for å besøke familien til faren. Hugsar eg såg ein svensk dokumentar om denne reisa for fleire år sidan. Denne er også varmt anbefalt.
:down: Dette ble for automatisk redigert inn i posten for å hindre dobbel post.
@Pink Final. Synest å hugse at den irske keeperen Paddy Roche totalt bukka under for presset frå Stretford End. Trur eg las det i Ingebrigt Steen Jensen si bok om United frå 80-talet, men det kan like godt hende at eg hugsar feil😉
post liked by: Pink Final, Pangaea
It's Squeaky Bum Time!
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26218
Liker mottatt: 16744

Mener også å huske at Roche begynte å slite med nervene.
Han var vel egentlig en ganske habil keeper.
Men gjorde flere helt avgjørende tabber, bl.a mot rival Liverpool.

Husker svakt at Ingerbritt…Ingebrigt Steen Jensen skrev om de som fikk drømmene sine ødelagt på Old Trafford.

Var på en måte fascinerende å lese boka Møte med Manchester United da den kom.
Mye pen omtale av United og miljøet rundt klubben.
Men det er alltid ødeleggende med rene faktafeil, som det dessverre var noen av i den boka.
Feil av en type som selv en norsk fjortis avslørte umiddelbart.
post liked by: Pancho P
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pangaea
Posts: 2676
Joined: 07 Jul 2020, 03:51
Liker gitt: 3806
Liker mottatt: 4789

Herlig info om Garrincha. Vel, om fotballen vertfall. Han var naturligvis lenge før min tid, men har hørt legendene om hvor fantastisk han var, samt Brasil-laget rundt de tider. Grusomt trist at slike vidunderbarn dør i fattigdom etter endt karriere, men jeg håper man er flinkere å ta vare på fotballspillere etter de har lagt opp nå til dags, også i land som Brasil. Klart, nå til dags blir "alle" millionærer, men det gjør det også vanskeligere på en måte, pga et drøss med "hangers on" som prøver å utnytte rikdommen og berømmelsen.

Hva slags feil var det i den boken, @Pink Final? Hvis du husker?
post liked by: Pink Final, Pancho P
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26218
Liker mottatt: 16744

Det er så lenge siden jeg leste den nå, vanskelig å huske konkrete feil.
Husker et bilde fra kapitlet om Stretford End.
Bildet viser folk som sparker en kar som lå nede.
Problemet med bildet er at det ikke er Manchester United eller Stretford End.
Det var England - Sveits / Sveits - England om jeg husker rett.
Den så jeg umiddelbart selv som fjortis.

Ellers blander han sammen ligamatcher og FA cup matcher etter München ulykken.
Vet det var flere feil, men de to husker jeg klart.
Men for all del, en velskrevet og på mange måter fascinerende bok.
Den var skrevet for barn, som en av fem bøker i serien Møte med…en kjent person eller i vårt tilfelle, en klubb.

Fin bok, den lå bare ikke på det høye nivået som feks artikkelen om Manchester United i bladet Sport i bilder noen år før.
Men så var en god del der skrevet av en gjesteskribent for anledningen - selveste David Meek.
Det var omtrent på denne tiden jeg kjøpte min første Rothmans Football Yearbook.
Hundrevis av sider spekket med rene og korrekte fakta.
Da leste man fort annen lektyre med et mer nerdete og kritisk øye 😁
post liked by: Pancho P, Pangaea
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
User avatar

Pink Final
Manchester; football, music, fashion, industry, history
Posts: 7391
Joined: 03 Aug 2018, 21:11
Liker gitt: 26218
Liker mottatt: 16744

Pink Final wrote:27 Jan 2022, 21:36 De økonomiske vanskene i City satte Oggy på sidelinja.
Proffkarrieren så ut til å smuldre bort.

Så kom Norwich inn i bildet.
Åge Hareides to gamle klubber møtes kl 18.30
Med Hareide i studio.
Han er Norwich visstnok.

Beklager avsporing i tråden.
Kan fortsette i PL tråden, eller Man City eller Norwich tråden.

Gøy å høre han fortelle nå.
Bl.a om duellen med Kenny Burns på Elland Road, Leeds - Manchester City.
Begge mistet tenner, Burns utvist og Hareide måtte sy i pausen.
Inn 10 min ut i 2 omgang med en «ising i hjernen jeg aldri har kjent».
Football Pink Final, Manchester’s saturday Pink - 1904-2000
Post Reply