Fotballitteratur

[Pink Final]

Jeg liker boka.
Viktig å legge til at den er i sjangeren drama, akkurat som bøkene hans om Clough og Shankly.
Altså ikke en dokumentar.
Så selv om tid og sted og person er riktig, har han tatt seg friheter i selve handlingen.
Ikke minst i hva som går igjennom hodene på de involverte etter München 58.

[Pink Final]

Dagsavisen har lagt ned Sporten

Fant ikke en passende tråd, og lager ikke en ny.
Dagsavisen, kjent som Arbeiderbladet i gamle dager, legger ned sportsredaksjonen.

Tragisk som denne X’rn skriver.
Dagsavisen var eneste større hovedstadsavis som fulgte lokal sporten og fotballen i tigerstaden.
Spesielt Vålerenga.
Bare trist dette.
VG, Dagbladet, Aftenposten er riksaviser og bryr seg vel ikke all verden om Frigg, Lyn, Skeid og selv ikke VIF.
Kun spalteplass de få gangene noen av mors nest beste barn finner på noe spikk når Enga spiller fotball eller hockey.

[red]

Trist.

Samtidig sitter Viasport og masseproduserer sportsartikler med AI: Blir journalister overflødige på grunn av kunstig intelligens (KI)? Vel, på et ganske vanlig kontor på Aker Brygge produserer «Viasport» 350 nyhetssaker om dagen. [NRK Beta - 19 feb 2025]

Det de ser ut til å glemme er at med mindre man faktisk har noen journalister (les: mennesker) der ute som prater med folk, tar bilder, intervjuer, så har man heller ikke noe innhold man kan generere med AI. Uten det så blir det bare tomt innhold (selve resultatet, antall elektronisk solgte billetter? været? spennende ...)

[Buchan]

To bøker jeg har kjøpt og gleder meg til å lese, er den allerede omtalte München 1958. Og Fotballdilla lukten av 1970 tallet, av Thor Gotaas.

[Pink Final]

Min vakre kone og vår yngste sønn kom hjem fra en tur til det store utland.
Med seg hadde de to bøker til meg .
Old Manchester United in colour og A strange kind of glory.
To bøker jeg ser fram til å fordype meg i.
Kommer nok til å gjengi litt her inne .

[Pink Final]

Ikke blitt så mye tid til lesing i godværet .
Lest kapittel 1 i A strange kind of glory.
Eamon Dunphy går i dybden på Old Orbiston og Bellshill der Matt Busby vokste opp.
Mattha som han kalles der er venn med Frank Rogers, en rebell.
Matt er veloppdragen.
De vokser opp i fattigdom og sekterisme.
Som gruvearbeider familier og katolikker av irsk herkomst er de nederst på rangstigen.
Rogers løser det ved å være pøbel.
Busby ved å vise klasse.
Vi får bli med på gruvearbeiderens generalstreik som starter 3 mai 1926, og som slår feil for arbeiderklassen.
Mattha og Frank blir begge gode i fotball.
Og signerer med tiden for Alpine Villa og vinner den skotske U18 cupen.
På festen møter sjarmerende og respektable Mattha på 17 år den vakre 18 år gamle Jean Menzies.
Hun er adoptert, hun er født Jean Macvie.
Macvie’s vil ha henne tilbake, men hun vil bli hos Menzies.
Mattha mistet sin far Alex Busby som 7 åring, han ble skutt i Arras i Frankrike i den store krigen (ww1).
Moren Nellie gifter seg på nytt når Mattha er 10 år.
Det er ikke bra mellom Mattha og stefaren Harry Matthie.
Mattha og Jean har mer felles enn tenåringskjærligheten.
De har familie erfaringen felles.
De blir kjærester.
Det er bare ett problem.
Mattha og familien er katolikker.
Familien Menzies er protestanter.
Husk, vest Skottland den gang hadde sterk sekterisme.
Stemoren til Jean er sekretær i det orange hus, og familien er protestantiske anti katolikker.

Så langt kapittel 1.
Eamon Dunphy går i dybden, det skal han ha.
Han har prata med ‘alle’ for å få til dette.
Håper resten er like bra.
Dunphy spilte for Uniteds ulike juniorlag mellom 1960-1965 - det vi nå kaller akademiet.