Styret i klubben - Sportsdirektør
Posted: 06 Nov 2018, 17:39
«Uniteds virkelige problem»
Vi visste at det skulle bli vanskelig, men at det skulle bli så vanskelig(!). Tiden etter Ferguson har vært utfordrende på mange måter, faktisk i større grad enn hva vi kunne håpe på og ane.
Problemene i United post-Ferguson stikker dypere enn hvem som er trener. Derfor er heller ikke løsningen en ‘quick fix’ ved et trenerbytte. En mer kompleks oppgradering og opprustning av klubbens sportslige struktur må på plass. At en klubb med sikte på verdensherredømme ikke ser behovet for å ha en sportsdirektør, forteller det meste om hvor langt i bakevje United er havnet.
I tur og orden har kompetente og anerkjente trenere, med suksess på CV’en fått prøve seg. Astronomiske summer er brukt på spillerkjøp. Vi har hentet trenere og spillere fra øverste hyllet (eller i hvert fall nesten). Prestasjonskurven har likevel jevnt over vært på et vesentlig lavere nivå enn det man hadde håpet på og langt på vei forventet. Derfor har innkjøpte spillere raskt forsvunnet og flere trenere har måtte pakke kofferten etter kortvarige opphold i managerstolen. I ligaen har vi aldri vært i nærheten etter Ferguson. Når resultatene ikke er så gode som vi er vane med, ropes det til stadighet om nye folk på trenerbenken og utskiftninger i garderoben.
Vi må snart innse at det ikke først og fremst er på trener- og spillersiden at United har tapt terreng de siste årene. Den moderne fotballindustrien stiller betydelige krav til klubbene som organisasjoner. Det holder ikke lenger med gode spillere og trenere. Toppfotball handler om så mye mer og United har sovet i timen. De klubbene som gjør det aller best sportslig er megabedrifter som har profesjonalisert alt fra det medisinske apparatet, scouting, treningsfysiologi, kosthold og ikke minst sportslig utvalg. På mange områder kommer United godt ut (især med tanke på det kommersielle), men ikke på det sportslige plan.
Jeg skal ikke påberope meg å sitte på detaljert innsidekunnskap om den sportslige strukturen i United og hvordan dette fungerer i praksis. Jeg henter likevel inn en del empiri fra ulike kilder og danner meg på bakgrunn av dette et bilde av situasjonen. Post-Ferguson har det virket som at det har vært viktigere å lykkes kommersielt enn sportslig. Derfor har man hentet inn store navn, fremfor å sette sammen brikker som har forutsetninger for å fungere godt sammen. Det kanskje fremste eksempelet på dette var kjøpet av Zlatan.
I skrivende stund sitter fortsatt Mourinho i sjefsstolen på Old Trafford. En fantastisk trener med en merittliste få i fotballhistorien kan matche. Han har fått håndplukke spillere i alle ledd. Likevel er det rusk i maskineriet.
Jeg sitter med en følelse av at forholdene i klubb-strukturen ikke ligger til rette for at klubben skal prestere optimalt sportslig. Klubben mangler en sportslig struktur og blir i for stor grad preget av en maktkamp mellom Mourinho og Woodward. Når mange av de viktigste beslutningene i en verdensomspennende bedrift som United, hviler på to enkeltpersoner, bør alle alarmklokker ringe.
Det sportslige ved en gigant-klubb som United skal ikke være et ‘one-man-show’. Akkurat som i næringslivet bør viktige beslutninger i hundremillioners-klassen ha en dyptliggende forankring i det bede lag av organisasjonen. Det vanlige (og mest fornuftige) er at et kompetent sportslig utvalg (for eksempel en transferkomité) bestående av folk med fotballfaglig bakgrunn, har siste ord i sportslige beslutninger være seg kjøp av spillere og ansettelser av trenere. Slik virker det ikke å være i United, og det ser heller ikke ut til at man har tenkt å ta grep på denne fronten.
Slik situasjonen er i United per i dag, får både Mourinho og Woodward for mye makt når det gjelder spillerkjøp. Det er farlig av flere grunner. Historien har vist oss at maktposisjoner i den moderne fotballen, enten det er snakk om trenere eller ledere, må ses i et kortidsperspektiv. Om et par år kan både Mourinho og Woodward være borte. Da er det klubben som får svi for at ikke spillerlogistikken har hatt en mer dyptgående strukturell forankring som en del av en mer langsiktig tankegang. Kjøp og salg av spillere som til enhver tid skal tilpasses den enkelte treners preferanser og smaker, blir fort dyrt. Veldig dyrt. Selv for United som har mer å rutte med enn de fleste.
Hvorfor dette resonnementet ikke var gyldig for Ferguson, kan jeg bare spekulere i. Det er for eksempel mulig at Ferguson, på samme måte som Wenger eller Eggen for den saks skyld, var en mann av sin tid – en tid hvor det var mer vanlig at enkeltpersoner styrte klubbene med jernhånd. Fotballen har utviklet seg og gått videre. United har stått på stedet hvil.
For myer personifisering av makt i klubben er også farlig fordi verken Mourinho eller Woodward alene besitter tilstrekkelig kompetanse til å gjøre gode og rasjonelle beslutninger for klubbens beste. Mourinho er en fotballtrener som skal legge mest vekt på å lede laget på banen. Han har verken kompetanse til eller tid til å involvere seg inngående i spillet utenfor banen. Han skal selvfølgelig involveres i arbeidet med rekruttering av spillere, men han skal ikke få det siste ordet hver gang. Woodward på sin side har ingen fotballfaglig bakgrunn over hodet. Det er hårreisende at han har det overordnede ansvaret for å sondere markedet for spillerkjøp.
Antagelig er United sportslige struktur (eller mangel på sådan) hovedårsak til de store utgiftene på spillerkjøp som ikke har innfridd, ansettelser av managere som ikke kler klubben og dermed mangel på sportslig suksess. Siden Ferguson har vi sett alt for mange eksempler på stjernespillere som har blitt hentet inn, i mer eller mindre grad floppet og forlatt klubben kort tid etter. Noen eksempler er Kagawa, Di Maria, Falcao, Schweinsteiger, Schneiderlin, Depay og Mkhitaryan.
Spillerlogistikken virker planløs, impulsiv og lite langsiktig. I den blå delen av Manchester er utviklingen en helt annen. På få år har de bygget opp fantastiske treningsfasiliteter, et sportslig apparat på høyde med de beste og et spillermateriell som allerede i god tid før Guardiola kom til klubben, var beregnet på hans filosofi. Jeg savner denne langsiktigheten hos United.
Utviklingen løper fra oss. United må endre seg. Nå!
Vi visste at det skulle bli vanskelig, men at det skulle bli så vanskelig(!). Tiden etter Ferguson har vært utfordrende på mange måter, faktisk i større grad enn hva vi kunne håpe på og ane.
Problemene i United post-Ferguson stikker dypere enn hvem som er trener. Derfor er heller ikke løsningen en ‘quick fix’ ved et trenerbytte. En mer kompleks oppgradering og opprustning av klubbens sportslige struktur må på plass. At en klubb med sikte på verdensherredømme ikke ser behovet for å ha en sportsdirektør, forteller det meste om hvor langt i bakevje United er havnet.
I tur og orden har kompetente og anerkjente trenere, med suksess på CV’en fått prøve seg. Astronomiske summer er brukt på spillerkjøp. Vi har hentet trenere og spillere fra øverste hyllet (eller i hvert fall nesten). Prestasjonskurven har likevel jevnt over vært på et vesentlig lavere nivå enn det man hadde håpet på og langt på vei forventet. Derfor har innkjøpte spillere raskt forsvunnet og flere trenere har måtte pakke kofferten etter kortvarige opphold i managerstolen. I ligaen har vi aldri vært i nærheten etter Ferguson. Når resultatene ikke er så gode som vi er vane med, ropes det til stadighet om nye folk på trenerbenken og utskiftninger i garderoben.
Vi må snart innse at det ikke først og fremst er på trener- og spillersiden at United har tapt terreng de siste årene. Den moderne fotballindustrien stiller betydelige krav til klubbene som organisasjoner. Det holder ikke lenger med gode spillere og trenere. Toppfotball handler om så mye mer og United har sovet i timen. De klubbene som gjør det aller best sportslig er megabedrifter som har profesjonalisert alt fra det medisinske apparatet, scouting, treningsfysiologi, kosthold og ikke minst sportslig utvalg. På mange områder kommer United godt ut (især med tanke på det kommersielle), men ikke på det sportslige plan.
Jeg skal ikke påberope meg å sitte på detaljert innsidekunnskap om den sportslige strukturen i United og hvordan dette fungerer i praksis. Jeg henter likevel inn en del empiri fra ulike kilder og danner meg på bakgrunn av dette et bilde av situasjonen. Post-Ferguson har det virket som at det har vært viktigere å lykkes kommersielt enn sportslig. Derfor har man hentet inn store navn, fremfor å sette sammen brikker som har forutsetninger for å fungere godt sammen. Det kanskje fremste eksempelet på dette var kjøpet av Zlatan.
I skrivende stund sitter fortsatt Mourinho i sjefsstolen på Old Trafford. En fantastisk trener med en merittliste få i fotballhistorien kan matche. Han har fått håndplukke spillere i alle ledd. Likevel er det rusk i maskineriet.
Jeg sitter med en følelse av at forholdene i klubb-strukturen ikke ligger til rette for at klubben skal prestere optimalt sportslig. Klubben mangler en sportslig struktur og blir i for stor grad preget av en maktkamp mellom Mourinho og Woodward. Når mange av de viktigste beslutningene i en verdensomspennende bedrift som United, hviler på to enkeltpersoner, bør alle alarmklokker ringe.
Det sportslige ved en gigant-klubb som United skal ikke være et ‘one-man-show’. Akkurat som i næringslivet bør viktige beslutninger i hundremillioners-klassen ha en dyptliggende forankring i det bede lag av organisasjonen. Det vanlige (og mest fornuftige) er at et kompetent sportslig utvalg (for eksempel en transferkomité) bestående av folk med fotballfaglig bakgrunn, har siste ord i sportslige beslutninger være seg kjøp av spillere og ansettelser av trenere. Slik virker det ikke å være i United, og det ser heller ikke ut til at man har tenkt å ta grep på denne fronten.
Slik situasjonen er i United per i dag, får både Mourinho og Woodward for mye makt når det gjelder spillerkjøp. Det er farlig av flere grunner. Historien har vist oss at maktposisjoner i den moderne fotballen, enten det er snakk om trenere eller ledere, må ses i et kortidsperspektiv. Om et par år kan både Mourinho og Woodward være borte. Da er det klubben som får svi for at ikke spillerlogistikken har hatt en mer dyptgående strukturell forankring som en del av en mer langsiktig tankegang. Kjøp og salg av spillere som til enhver tid skal tilpasses den enkelte treners preferanser og smaker, blir fort dyrt. Veldig dyrt. Selv for United som har mer å rutte med enn de fleste.
Hvorfor dette resonnementet ikke var gyldig for Ferguson, kan jeg bare spekulere i. Det er for eksempel mulig at Ferguson, på samme måte som Wenger eller Eggen for den saks skyld, var en mann av sin tid – en tid hvor det var mer vanlig at enkeltpersoner styrte klubbene med jernhånd. Fotballen har utviklet seg og gått videre. United har stått på stedet hvil.
For myer personifisering av makt i klubben er også farlig fordi verken Mourinho eller Woodward alene besitter tilstrekkelig kompetanse til å gjøre gode og rasjonelle beslutninger for klubbens beste. Mourinho er en fotballtrener som skal legge mest vekt på å lede laget på banen. Han har verken kompetanse til eller tid til å involvere seg inngående i spillet utenfor banen. Han skal selvfølgelig involveres i arbeidet med rekruttering av spillere, men han skal ikke få det siste ordet hver gang. Woodward på sin side har ingen fotballfaglig bakgrunn over hodet. Det er hårreisende at han har det overordnede ansvaret for å sondere markedet for spillerkjøp.
Antagelig er United sportslige struktur (eller mangel på sådan) hovedårsak til de store utgiftene på spillerkjøp som ikke har innfridd, ansettelser av managere som ikke kler klubben og dermed mangel på sportslig suksess. Siden Ferguson har vi sett alt for mange eksempler på stjernespillere som har blitt hentet inn, i mer eller mindre grad floppet og forlatt klubben kort tid etter. Noen eksempler er Kagawa, Di Maria, Falcao, Schweinsteiger, Schneiderlin, Depay og Mkhitaryan.
Spillerlogistikken virker planløs, impulsiv og lite langsiktig. I den blå delen av Manchester er utviklingen en helt annen. På få år har de bygget opp fantastiske treningsfasiliteter, et sportslig apparat på høyde med de beste og et spillermateriell som allerede i god tid før Guardiola kom til klubben, var beregnet på hans filosofi. Jeg savner denne langsiktigheten hos United.
Utviklingen løper fra oss. United må endre seg. Nå!