Kampen i går er for meg et bevis på at fotball vekker de underligste følelser...
Før kampen var jeg strålende fornøyd med at de gikk bort fra 3 stoppere og turte å kjøre en, på papiret, litt mer offensiv formasjon.
Underveis i kampen ble jeg både skuffet og irritert over manglende angrepsvilje og det lave presset. Det var rett og slett en ræva kjedelig kamp.
10 min før slutt kom plutselig de klassiske nervene og plasseringen i sofaen gikk fra liggende til sittende oppreist ytterst på puta. "Ett mål er nok", for å virkelig klare en stor prestasjon. Selv om det ikke akkurat luktet mål av noen av lagene.
0-0 og totalpakken av 90 min var "gjesp", "feigt" og "skuffende" av begge lag. Kjente på en tomhet over at United hadde kastet 90+ minutter av livet mitt pga. Solskjær sin feighet og passive innstilling til kampen. Flashback til Mourinho, uten tvil.
Utover kvelden begynte en "ny"/gammel følelse å snike seg inn. Motstanderne i toppen har så stor respekt for laget vårt at de endrer både taktikk, formasjon og hele spillemønsteret sitt for å få med seg poeng hjem fra OT. DET er det lenge siden jeg har opplevd og garantert lenge siden spillerne har opplevd. Det som en gang var en selvfølge ga denne gang en følelse av stolthet. Stolthet over at vi sakte, men sikkert, begynner å nærme oss å være en fryktet motstander igjen.
Så, ja.. Vi spilte ikke vår beste kamp i går, men var det egentlig kun vår egen skyld? Sier ikke skuffelsen mange sitter igjen med etter kampen noe om at vi faktisk har fått tilbake håpet om og troen på at vi kan prestere og skape resultater selv mot de antatt beste?
Var det noen som, med hånden på hjertet, ville blitt skuffet over poeng mot City for ett år siden?
Vi har en lang vei å gå før vi er best av de beste igjen, helt klart, men på dager hvor det offensive ikke sitter for oss så gir det meg nå faktisk mer en følelse av stolthet over at motstanderen må spille oss dårlige for å få poeng enn at jeg er skuffet over manglende punch på siste 3. del.
Steg for steg, stein på stein, osv, osv..