Mine fotball helter og spesielle øyeblikk

[Blodfink]

Stjerneposen ja, fantastic, med befaling på baksiden av posen "Når du har spist barnetimegodt, HUSK Å PUSSE TENNENE"
Den landskampen på Ullevaal er nok et av mine første klare fotballminner.

[Pink Final]

Lenge siden gode gamle @Cola2 opprettet denne tråden.
Dette er ikke om en av mine helter.
Men han kunne helt sikkert blitt det, om jeg var enda 5 år eldre.
Han var ukjent for meg i årevis.
Det er et spesielt øyeblikk det handler om da.
For jeg fant en artikkel nå, i Manchester Evening News om Steve James.
En ungsung ‘hero’ i våre dårlige år på tidlig 1970 tall.
James var stopper, og må sies å ha et noe uklassisk utseende.
Allikevel lyser det sjarmerende, og ingen bør skue hunden på hårene. Kult bilde!
(Du brukte vel det bildet på United.no @Pancho P? )

Vel, greia er at ansatte ved det Royale sykehus i Salford i 1975 skrev et dikt om James.
Der de mente han ikke fikk nok skryt og anerkjennelse.
Diktet ble sendt til David Meek, Manchester United legenden i Manchester Evening News.
Det er ikke kjent om diktet kom på trykk i MEN.
For et år siden ble det funnet hos ei gammal tante.
James etterlyser skribenten(e).
Lurer på om han fant dem?
https://www.manchestereveningnews.co.uk ... 7-25900010

Her er diktet;

The poem is titled 'The Honourable James: A Poem'.

There are rumblings around the Old Trafford ground,

Regarding the Honourable James.

Why are there no shouts being bandied about,

With regards to the absence of same?

He did a great job, as agreed by the mob

Of supporters and critics alike.

But he never seems to get publicity- yet,

He earns it, the Honourable James.

Twice bashed in the face, then fallen from grace

By the art. Hon Docherty, Tom,

That’s why we don’t hear,

Those roars far and near,

For the Honourable Steven R. James.

Ten years he’s been with them,

The longest of all

Due for a Benefit soon?

Oh, why don’t we see him, Gazelle like and tall,

The quietist man of them all?

So- let’s read next week, from the man David Meek

Concerning the Honourable James,

About how last season, he helped pull them through

And out of Division Two

[Pangaea]

Herlig bilde, ser nesten ut som en bergensk vokalist, med den halvmeteren mellom tenna

[Pancho P]

Fint at du bles liv i denne flotte tråden, @Pink Final! Eg har brukt ulike gamle heltar som profilbilde, både Nobby Stiles, Joe Jordan og Steve James. Alle hadde ukonvensjonell tanngard, men den viktigaste grunnen er at dei representerer noko av det vakre og tapte ved fotballen slik han var då eg forelska meg i han. Hardt arbeid, ærligheit og "no frills". Nydeleg dikt, forresten

[Pink Final]

De tre er ekte legender @Pancho P.
For sånn 4-5 år siden begynte jeg å sende mailer til Langerød, Valen og Aaberge i Junaitid dått no.
Mest Valen og Aaberge.
Om de ville starte opp med en serie om de ukjente spillerne våre som aldri vant noe, i de tidlige 70 åra.
Steve James, Paul Edwards, Tommy O’Neil, Tony Young og sånne spillere.
Spillere i hvert fall ikke jeg vet mye om.
Svaret var at det skulle de gjerne.
Men den type artikler gir nesten ingen klikk.
(Folk vil heller lese om når Rashford tok en øl på byen i Belfast, slik at han kan hudflettes etterpå).
Jeg hadde syntes det ville vært stas om feks Valen kunne besøkt Steve James og laget et 3 siders dybdeintervju på trykk i US.
Men skjønner at det bare ville blitt lest av sånne som flere av oss her inne.
Mengden bryr seg ikke om hvem Steve James eller Tommy O’Neil var.

[Pink Final]

Under matchen mot Fulham i går sang fansen konstant til støtte for laget og Amorim.
Imponerende - vi har en utrolig support.
Amorim berømmer den også etter match.
Man hørte også ropet attack,attack/attack,attack,attack da vi ble litt vel baktunge der en stund.

Dette er tråden om spesielle øyeblikk og helter.
Jeg elsker å se opptak av gamle matcher.
Ikke minst de ordentlige gamle, de få som finnes.
Fa cupfinalene 1957 og 1958 i sort hvitt, og den fra 1963 i farger.
Og europacup finalen 1968.
Har sett alle finalene flere ganger,
Finalene i 63 og 68 har jeg på VHS, kjøpt på 80 tallet.
Har jo ikke VHS spiller koblet til lenger, så ser det på you tube.
Fotball den gang og nå kan ikke sammenlignes.
Hvis man forventer tiki taka blir man skuffa.
Man må se andre matcher og se i samtidens kontekst.
Da ser man hvor angrepsvillige vi er.
Og at vi holder ball mye på bakken, samt at vi spiller ball.

Det slo meg sist jeg så E cupfinalen 68.
Vi skal ikke bruke mye tid på egen halvdel, omtrent ikke mer enn 3 trekk før travelling Stretty begynner å rope attack,attack/attack,attack,attack.
Da jeg hørte det tenkte jeg på det som spesielle øyeblikk.
For vi gjør omtrent ikke annet enn å angripe eller prøve å angripe.
Og allikevel vil fansen ha mer.
Det forteller meg mye om hvor vi kommer fra.
Og hva som bl.a definerer The United way.
Et modig angrepslag som spiller på litt risiko og dristighet.
Jeg digger å se de gamle matchene

Og den matchen:
Lynraske og enkle Aston som bare spiller ballen forbi Adolfo og løper i fra ham.
Tusen kunstneren Best som dribler, finter og blir felt og overfalt.
Kidd som vandrer, særlig ut mot høyre.
Sadler som på finurlig vis ser ut som han spiller både stopper og spiss, opp og ned, opp og ned i banen.
Charlton som styrer spillet med pasningene og bevegelsene sine.
Crerand også, pasningspiller.
Aggressive Stiles, undervurdert med ball - med opp han også.
I tillegg til å markere Eusebio.
Foulkes som går i kroppen på svære Torres.
Raske Dunne på venstreback og Brennan på høyre.
Pålitelig og spillbar.
Aller bakerst Stepney som gjør noen fabelaktige redninger.
Men aller mest angrepet, der Aston i denne matchen er det stolteste synet.
Navnet hans gjaller derfor også fra travelling Stretty.

[Pink Final]

VM kval til Mexico VM 1986.
Kvalifiseringen pågikk fra høsten 1984.
Vi var bunnseedet og trakk:
Danmark, Irland, Sovjetunionen og Sveits.
En tøff gruppe, men ikke umulig å gå til VM.
Danmark hadde imponert i EM i Frankrike sommeren 1984, og var favoritter sammen med Sovjetunionen.

Skal ikke gjøre dette for langdrygt, men vi begynte å få et relativt bra landslag med Hallvar Thoresen som den store ledestjerna.
Thorstvedt, Herlovsen, Soler, Larsen-Økland med flere var gode spillere.

Vi begynte med den presumptivt enkleste matchen, Sveits hjemme.
Og tapte 0-1!
Avisene anså VM mulighetene som over før vi var i gang.
Deretter tapte vi i Idrættsparken i København med 0-1.
Og over 45.000 tilskuere på tribuner helt inntil matta.
Den som hadde hatt noe sånt i Norge!
Neste var Sovjetunionen hjemme, 1-1.
Så kom matchen jeg gleda meg til.
Irland på Ullevål, med alle spillerne fra engelsk liga.
Dessverre kun én fra United, Frank Stapleton.
Han var til gjengjeld kaptein.
Irland var på tross av sine enkelt spillere ikke noe stort landslag.
De hadde kun vunnet tre - 3 - bortematcher i VM kval på 50 år!
Mot Luxembourg, Danmark og Kypros.
Vi tok plass i den gamle klokkesvingen, den eneste ståtribunen på Ullevål.
Var veldig kontaktsøkende mot irske fans, og særlig dem som hadde et engelsk favorittlag.
Noen av dem holdt med Manchester United.
Og ville bytte skjerf med oss, de rakte oss sine irske skjerf.
Men vi hadde ikke noe å bytte med.
I 1984 hadde ikke NFF kommet så langt at de produserte supporter utstyr.
Norge vant matchen 1-0 og kunne vunnet mer.

Neste VM kval var våren 85’ med 0-0 i Dublin.
Så gikk det helt til høsten 85 før de tre siste skulle spilles.
Med 1-2-2 hadde vi 4 poeng, og med seier mot Danmark lå alle muligheter åpne for Mexico VM.
Klokkesvingen på Ullevål var revet, for å gjøre plass til den nye kortsiden.
Som skulle bli kjent som Colasvingen, senere Benditsvingen.
Den tribunen var inntil banen, første steg mot bedre tribuner i Norge.
Men vi hadde fremdeles ingen supporterkultur av betydning.
De som kom var publikum , passive tilskuere, ikke aktive supportere.
Det lengste man strakk seg til var Norge klapp, klapp, klapp.
Det var enorm rift om billettene.
Billettsalget foregikk ved Folketeateret.
Vi lå ute hele natta på Youngstorget i bitende kulde for å være langt framme i køen.
Landslaget interesserte litt mer den gang .
Vi fikk billetter i den andre svingen, den med trebenker, altså sitteplasser.
Interessen ble ikke mindre da vi slo Italia 2-1 i privatkamp i støvellandet, bl.a etter et klokkerent treff av Vidar Davidsen som de sa i NRK radio.

Så kom dagen, ett fullstappet Ullevål, over 18.000 tilskuere.
Men ….halvparten var fra Danmark!
Og de hadde supporter utstyr, og de kunne synge!
Klapphatter, harry nå, nymotens da.
Vi er på vej til Mexico og Nårve er et tejneseriehold ljomet fra begge langsidene på Ullevål.
På vår kortside var det tyst.
For norske fans kunne ikke synge i 1985.
Allikevel, rett før pause scoret Tom Sundby.
Vi er på vei til Mexico tenkte 9-10.000 tusen nordmenn, men ingen sang.
2 omgang ble et mareritt.
Danmark scoret 5.
Og VM drømmen var i realiteten over.
For vi skulle til Moskva i neste.
Det gikk sånn:

Klønete selvmål, og VM drømmen var definitivt over.

Men, vi kunne unngå den sedvanlige sisteplassen med seier i Bern i åttende og siste match.
Da måtte Sveits beseires og vi kunne passere både dem og Irland.
Norge tok ledelsen 1-0, det endte 1-1.
Med 1-3-4 endte vi sist, igjen.

Disse gutta var litt helter allikevel.
Og 4 år senere kom Drillo.
8 år senere var vi i VM.
Og vi hadde lært å synge også:
Vi er på vei til USA ble sunget med både egne skjerf og tribuner inntil gressmatta på Ullevål.

Med seieren 3-0 over Italia her om dagen, kanskje kan en medgangssupporter på landslagsfotball bli litt engasjert igjen?

[Blodfink]

Artig post @Pink Final, Ola Dunk var rimelig siderompa ja

Fra Semb tok over etter Drillo har jeg nesten glemt at vi har et landslag...

Med unntak av Hareides første kamper, da hadde jeg trua.

Men det imploderte som vanlig.

Under Solbakken har jeg vært totalt uinteressert egentlig. Men nå ser det jo ut som han kan være rett mann. Selv om vi har slått Italia opptil flere ganger før. Og tapt de viktige kampene mot dem...Nå slo vi dem i kvalik, det er jo en boost.

[Pink Final]

Takk @Blodfink.
Samme her.
Fulgte EM 2000, men det ble noe slapt over landslaget da Semb overtok.
Mista interessen, ikke bare for Norge.
Men for landslagsfotball generelt.
Fulgte med Island i 2016 EM, det var gøy - Askeladd og broderfolk.
Og da @Pancho P oppdaterte forumet på AFCON med Komorene og Kapp Verde som favoritter, det likte jeg å følge med på.

Kanskje det norske landslaget begynner å appellere igjen?
Som for 30+ år siden da man t.o.m dro på bortematcher til kontinentet for å følge Norge.
Nå gidder jeg ikke engang å se dem på tv, ikke engang lese i avisa.
Leser det som skrives her inne.

[Pancho P]

Fantastisk innlegg, @Pink Final. Her fekk eg ta tidsmaskina 40 år tilbake i tid. Har aldri hatt sansen for Danmark, men heia litt på dei i VM 86 pga Jesper Olsen.

Som eg har nemnt i andre trådar, var den første landskampen min på Brann stadion i juni 1985. Norge møtte Wales i vennskapskamp like etter den nemnde Irland-kampen, og vann 4-2. Ifølge rapportane var det berre 5500 tilskodarar på kampen, men for meg, som var 10 år og berre hadde sett fotball på fjernsyn, var dette ei magisk oppleving. Tenk å få sjå stjernene frå tippekampen og Panini-albuma i levande live! Høgdepunktet var sjølvsagt Mark Hughes si redusering til 4-2 Ein ung Clayton Blackmore og ein noko eldre Mickey Thomas var også på bana i kampen. Happy days.

[Jan Erik]

Husker den kampen, @Pancho P. Var så skuffet over at Ian Rush ikke spilte....

Var vel også den eneste landskampen til Hans Brandtun?

[Pancho P]

@Jan Erik Eg var svært anti-Liverpool allereie då, så eg ga blaffen i Ian Rush Men mange av kameratane mine var skuffa. Det med Brandtun stemmer sikkert

[Jan Erik]

Var ikke så veldig skuffet, @Pancho P. Mark Hughes var den viktigste.

Ellers husker jeg at Mike England, Wales-treneren, mente gresset var litt for høyt på stadion, men det skulle selvsagt klippes, i følge BT. Alt mulig tull man husker...

[Pink Final]

Husker også den landskampen mot Wales @Pancho P.
Clayton Blackmore spilte vel også i den?
Var alltid snakk på at Norge aldri hadde tapt i Bergen.
Og den 4-3 seieren mot Skottland på 60 tallet da Denis Law scoret hattrick ble ofte trukket fram.

Mark Hughes og Ian Rush var et radarpar.
Rush med sin evne til å løpe i posisjon og score tap ins.
Hughes med sin atletiske kropp, lårmuskler som en skøyteløper - han scoret de aller aller peneste målene.
«Everytime this man strikes, it’s a goal to remember».
Jeg likte heller ikke Rush.
Jeg elska Hughes.

[Pink Final]

What a marvelous goal.
It was Hughes, who else would get a goal like that?